Jeff Koons

f. 1955, York, Pennsylvania, USA
bor og arbeider i New York City

Den finnes knapt noen annen samtidskunstner som har skapt så stor oppmerksomhet rundt sin kunst og sitt liv som amerikaneren Jeff Koons. Han er den mest markante av de såkalte appropriasjonskunstnerne, og skaper kunst ved å resirkulere masseproduserte objekter og bilder samtidig som han approprierer sosiale og estetisk konvensjoner. Med støvsugere og basketballer, skinnende kaniner og badeleker fører Jeff Koons oss inn i et mangfoldig kunstnerisk univers som er basert i et ønske om å påvirke våre vedtatte normer og verdier. Jeff Koons' kunst kjennetegnes ikke av et bestemt kunstnerisk "språk" eller uttrykk, men gjennom stadig nye konseptuelt baserte serier inviterer han til refleksjoner over grunnleggende temaer som seksualitet og udødelighet, så vel som klasse-relaterte estetiske vurderinger. Han approprierer forestillinger om middelklassens smak og stil og skaper nye verk basert på en idé om den populære smaken. Få kunstnere har som Jeff Koons bidratt til en diskusjon og videreutvikling av estetikkbegrepet innenfor kunstinstitusjonens rammer.

Banality-utstillingen i 1988 var et stort steg videre i Jeff Koons' karriere og i hans søken etter et kunstnerisk språk som skulle kommunisere så bredt som mulig. Denne serien består av store, fargestrålende og fullkomne inntil det perfeksjonistiske gjenstander i porselen og bemalt tre. Koons frigjør seg fra bruken av readymades, og ved hjelp av profesjonelle håndverkere skaper han i stedet skulpturer inspirert av forskjellige stilistiske og dekorative forbilder hentet fra populærkulturen. Koons har studert massekulturens ikonografi og materialbruk, og er fascinert av hvordan elementer fra barokk og rokokko har blitt gjenstand for borgerlig smak. Forgylt porselen, som lenge var forbeholdt de kongelige og aristokratiet, er i dag totalt demokratisert og benyttet til billig nips og masseproduserte pyntegjenstander. Koons' forhold til den billedlige verden, omtalt som kitsch, som han adopterer inn i kunstens verden har ofte blitt diskutert i enkle motsetninger: er han ironisk og distansert, eller elsker og føler han for sitt kildemateriale? Selv sier kunstneren: "Everybody grew up surrounded by this material. I try not to use it in any cynical manner. I use it to penetrate mass consciousness – to communicate to people". Bak disse "revolusjonære" utsagnene ligger en bevisst håndtering av populærkulturen. Hans utvalgte motiver har en kulturell koding som han så overfører til materialer med andre sterke sosiale konnotasjoner.

I forbindelse med utstillingen av Banality-serien i 1988, foregrep han kritikernes negative holdninger ved å lage en serie Art Magazine Ads som ble trykket i de mest prestisjefylte kunsttidsskriftene. I Flash Art, for eksempel, hvor han lot seg avbilde sammen med to griser for å stimulere spekulasjonene omkring sin karakter. Bildet ble tatt av en av de mest berømte kjendisfotografene i Hollywood, og er et godt eksempel på kunstnerens strategiske appropriasjon av tradisjonelle markedsføringsstrategier. Ikke siden Andy Warhol har en kunstner så effektivt brukt massemedia, ikke bare som et råmateriale i sin kunst, men for å promovere sin egen person og karriere.

Michael Jackson and Bubbles ble laget til Banality-utstillingen, som ble vist i tre betydningsfulle gallerier i USA og Europa samtidig! Skulpturen i hvitt og forgylt porselen har håndmalte detaljer, er mer enn legemsstor, og virker enorm i forhold til den sentimentale sjangeren den refererer til. Verket baserer seg på et funnet fotografi av popstjernen med sin kjæledegge, sjimpansen Bubbles, på fanget. Først ble figuren modellert i leire, deretter ble det tatt en avstøpning og til slutt ble skulpturen støpt i porselen i fire eksemplarer. Arbeidet ble utført av de dyktigste håndverkere Koons kunne finne, og på den måten problematiserer han en borgerlig holdning, hvor kunstnerisk betydning vurderes ut fra håndverksmessig kvalitet. Dette setter han riktignok på prøve ved åpent å erkjenne at ingenting av håndverket er utført av mesteren selv.

På en base overstrødd med forgylte blomster er de to fremstilt som bleke porselensvesener med sammenfallende trekk i form av markerte sorte øyne og overdrevent røde lepper. Sjimpansen har fått et menneskelig utrykk og ligner sin herre, eller er det kanskje omvendt? De er uansett foreviget som kultiske, eller religiøse skikkelser i en idealisert tilstand. Porselensverkets skjørhet forsterkes av verkets størrelse. Et monumentalt verk som dette skal betraktes med ærbødighet, reflekteres over og kanskje tilbes slik som andre fremstillinger av skikkelser med overmenneskelig eksistens. Den hyperrealistiske fremstillingen og den forfinede koloritten reflekterer på en blendende måte skrøpeligheten hos en av vår tids største stjerner. Situasjonen som er skildret i verket handler selvfølgelig om vårt samfunns idoldyrking og den stadig aktuelle og mer og mer surrealistiske mediefortellingen om Michael Jacksons privatliv. Han er kanskje vår tids beste eksempel på det glamorøse, eksentriske og tragiske livet i stjerneglansen, og er gjenstand for en mangetydighet som Koons så elegant berører og som åpner for flere fortolkningsmuligheter. Koons har laget et portrett som gjenspeiler både virkelighet og fantasi. Hans udødeliggjøring av superkjendisen vitner om en moralsk kunstner som ikke bare ønsker å forføre gjennom en ekstremt materialisert estetikk, men som også utfordrer publikums fordommer og kunstbegrep. Banality-serien er kanskje den minst homogene serien av alle, men sammenhengen mellom dette og de øvrige verkene i serien og i hele Koons' kunstnerskap er allikevel markant ved at de alle søker en dialektikk mellom "høy" og "lav", mellom det dagligdagse og det eventyrlige, det banale og det sublime, det materielle og det konseptuelle.