Charles Ray

f. 1953, Chicago, Illinois, USA
bor og arbeider i Los Angeles

Charles Ray er en svært dyktig seiler. For ham er seilingen nært beslektet med det å lage skulpturer – begge praksiser handler om å beherske egenskaper som tyngdekraft, vekt og balanse. Gjennom minimalistiske, abstrakte og figurative verk undersøker Ray forholdet mellom realitet og autentisitet, og representasjonens betydning.

Påvirkningen fra minimalismens teatralitet, slik Michael Fried forfektet den, ledet Ray inn på å bruke den menneskelige kropp som et element i kunsten sin. Hans mest velkjente verk fra den tidlige perioden er fotografiene Plank Piece I-II, 1973, som viser ham hengende på en planke plassert diagonalt opp mot en vegg. Ved å bringe sin egen kropp inn i kunsten skaper han en empatisk forbindelse med betrakteren som går ut over de formalistiske hensynene som Richard Serra undersøkte i sine såkalte props- verk fra 60-tallet. Plank Piece antyder også en forbindelse med Bruce Naumans tidlige videoarbeider Wall-Floor Positions (1968), hvor han brukte vegger og gulv som formale strukturer som han presset kroppen sin mot.

Mange av Rays senere arbeider gjør bruk av massekulturens fetisjer – biler, brannbiler, mannequiner – objekter som uunngåelig assosieres med popkunsten. Både popkunsten og minimalismen deler sin interesse for readymaden. Ray strekker denne tradisjonen lenger ved å lade det velkjente med noe fremmed og personlig når han omdanner vår virkelighet til sin kunst. Et eksempel på dette er verket Male Mannequin,1990, som ved første øyekast ser ut som en alminnelig utstillingsfigur. Men når kunstneren tilføyer en avstøpning av sine egne genitalia til dukken, blir illusjonen om mannequinen som estetisk kanon ( jfr. den klassiske kunstens idealisering) brutt. Verket er på samme tid et generelt bilde på mannlig identitet slik konsumersamfunnet helst vil fremstille den og et spesifikt portrett av kunstneren. Som så mange av Rays verk, roper dette verket etter en en psykologisk lesning rundt temaene idealisering og tabu.

Med kroppen som det stadige omdreiningspunkt i sin kunst, er Aluminum Girl, 2003 en virkelighetstro skulptur av hans tidligere kjæreste og kunstner Jennifer Pastor. Men verket er mer enn bare et portrett. Ray gjengivelse av den virkelige Jennifer er malt hvit og fremstår som et ubestemmelig ”simulacrum”. Stående rett på gulvet her i museet fremstår skulpturen på den ene side som et fullkomment estetisk objekt i klassisk gresk kontrapost-positur, og på den annen som en ”tom” idealiserende representasjon av en reell person.