Francis Bacon

f. 1909, Dublin, Ireland
d. 1992, Madrid, Spania

Francis Bacon er en av etterkrigskunstens sentrale kunstnerpersonligheter. Ikke uten grunn blir han omtalt som en av de siste store malere i Europas heroiske maleritradisjon. Ved å fastholde en figurativ uttrykksform representerer han også et originalt bidrag til etterkrigstidens kunst sett i forhold til tidens orientering mot abstraksjon slik vi kjenner den fra pariserskolens maleri og amerikanernes abstrakte ekspresjonisme.

Urovekkende motiver utført i en estetisk forførende, nærmest gammelmesterlig prakt er typisk for Bacon, og hans bilder står ofte i uttalt dialog med klassikere som Velàzques, Rembrandt og Goya. Abstraksjonsnivået vitner imidlertid om en vel så sterk tilknytning til modernismens mestre som Picasso og Matisse. Bacon bygger videre på kubismens analytiske formspill, ekspresjonismens oppdrevne fargebruk og surrealismens automatskrift i en billedlig totalitet som fremstår som personlig og subjektivt begrunnet.

'Triptych Inspired by the Oresteia of Aeschylus' fra 1981 hører til Bacons senere periode. I kontrast til hans tidligere mørke, mollstemte arbeider karakterisert av bleke menneskekropper og ansikter i angstfylte skrik, er de senere dominert av sterkere farger, klarere former og ofte en mer kompleks samling av billedelementer. Selv om angsten og volden er påtrengende tilstede også her, fremstår bildene mindre eksplisitt knyttet til etterkrigstidens eksistensialistiske grunntone.

Valget av triptykon-formatet er typisk for Bacon, tredelte verk som i sin struktur refererer til kirkerommets alterbilder og krusifiks. Slik ligger det nedfelt et element av lidelse og martyrium i verket. Ellers finner vi få referanser til kristen symbolikk, og uttrykket hører utvilsomt til en mer sekularisert og agnostisk tidsalder. Tematiseringen av menneskelig utsatthet og lidelse er gjort på en mer allmenngyldig måte. Typisk for Bacon er også den scenelignende, absurde situasjonsbeskrivelsen og konsentrasjonen om de vridde, deformerte figurene, avindividualiserte skikkelser med innslag av dyr, monster og foster. Billedrommet er organisert om et grunt, dekorativt interiør, sparsomt arrangert og med utganger som fortoner seg som mørke avgrunner. Isolasjonstemaet og det litt klaustrofobiske romforholdet forsterkes av de burlignende konstruksjonene, også disse et gjennomgangsmotiv i Bacons billedverden. Påtagelig er tendensen til deformasjon, oppløsning og grenseoverskridelse, men ikke uten at den rent malerisk-estetiske, dekorative virkningen er holdt i hevd. Henvisningen til en ytre, urovekkende virkelighet konfronteres med bildets egen, mer forførende virkelighet. I midtfeltets hovedform blander en figurs rumpeballer og ben seg med konturene av et hjerte i lekre, koloristiske felt pyntet opp med sprutende hvitmaling. Fragmenteringen og de psykoseksuelle implikasjonene er slående. En aggressiv tanngard fører ned i en livmoraktig kroppshule. Til høyre flyter kroppen - sjelens og selvets bolig - bokstavelig talt ut og blir til rennende, udefinerbar væske...

Som utgangspunkt har Bacon valgt seg det kanskje mest voldelige og blodige drama fra klassisk litteratur som utgangspunkt for sitt bilde. Med sitt oppbud av hevndrap og skjebnetunge undergangstoner er volden og utsattheten påtrengende også i Ayskylus' historie om Orestes, men hvordan virker så relasjonen mellom Orestien og Bacons verk? Bildets tredelte sekvens og agerende figurer antyder et element av fortelling og allegori, men det maleriske uttrykket går mer i retning av det ubestemmelige og tvetydige. Gjennom figurenes vending og rekvisittenes plassering rettes oppmerksomheten mot verkets midtfelt. Den frontale, ikoniske strukturen og referansene til krusifiks og Orestien aktualiserer en form for offertematikk, samtidig som figuren synes å opptre på en scene, trone eller peletong. Midtfeltets figur fortoner seg da også som en skueplass for motstridende krefters spill. Ikke uten grunn leder den blodrøde løperen i bakgrunnen tankene hen på Bacons tidligere bilder av paver i lukkete rom... Selv om enkelte trekk kan relateres til Orestien, synes verkets oppbud av lesbar fortelling og symbolske referanser å være redusert til et minimum. Det er lagt større vekt på en direkte og umiddelbar erfaring av det maleriske uttrykket. Slik sett fremstår Bacon som mer beslektet med sine samtidige, abstrakte malere, enn han gjør med sine gammelmesterlige forgjengere.