Sigmar Polke

f. 1941, Oels Schlesien, Tyskland
d. 2010, Köln, Tyskland

Sigmar Polke er idag en av de ledende tyske kunstnere. I likhet med en del andre flyttet han etter krigen fra Øst- til Vesttyskland og bosatte seg i det dynamiske Rhin-området der kunstakademiet i Düsseldorf med bl.a. Joseph Beuys hadde en inflytelsesrik posisjon, og Fluxus virket som katalysator for mange. På 60-tallet har Polke og den ni år eldre Gerhard Richter på avgjørende måte bidratt til å gi tysk kunst tilbake sin anseelse og betydning på den internasjonale kunstscenen. 

Polkes verk er fullt av eksperimenterglede, ironi, flerbunnethet, sitatglede, stor variasjonsbredde og en omskiftelighet som allerede tidlig peker frem mot postmodernismen. Det gjelder både stilistisk, formalt og ikonografisk. Anvendelse av håndmalte rastermønstre og teknisk reproduserte bilder fra aviser, blader og private fotoalbum, billige dekorasjonsstoffer som billedbærere, innlemmelse av trivialia og banaliteter såvel som alkymi, bruken av hydro- og termosensitive bilder og ikke minst billedgrunnens transparens inngår i Polkes kunstneriske virkemidler. 

I sin kunst fra 80-årene og fremover forsøker Polke å føre kunst og natur sammen i store abstrakte bilder, som i triptyken Apparizione fra 1992 som ble utstilt på Biennalen i Venezia i 1993 og har deltatt som nøkkelverk for Polkes modne periode i de fleste viktige presentasjoner av hans kunst. Hans 'umalte' malerier, de såkalte 'Ausschüttungen' (uttømninger), danner seg liksom selv når kjemiske væsker som helles utover billedbunnen reagerer med hverandre og atmosfæren rundt seg og etterhvert roer seg ned og blir til et maleri. Denne form for 'alkymi' kan være en ironisk refleksjon over den tradisjonelle kunstner- og skapermyten, samtidig som den tangerer det romantiske kunstbegrepet, nemlig drømmen om en forening av kunst og natur og kunstneren som profet. Naturen kommer tilbake til bildet, ikke som motiv, men i et skuespill av naturlige krefter og prosesser. Det fører til endeløse oppdagelser i det labyrintiske rom som oppstår i en nyvunnet frihet fra tradisjon og dogmatisk modernisme der alt er i flux. Dette utgjør slutten på det representerende maleri. 

På den annen side er det også en harsellering med modernismen: Her har vi bildet som lager seg selv, og kravet om bildets autonomi er innfridd i sin ytterste konsekvens. Og nettopp dette kravet blir tatt opp fra enda en synsvinkel når Polke inkluderer bildets konkrete konstruksjon som billeduttrykk og gjenstanden 'bilde' blir til tema for bildet. Som billedbunn bruker han polyesterduk som i seg selv bidrar til uttrykket med sitt parkettaktige innvevede mønster. Overstrøket med klarlakk blir duken stiv og gjennomskinnelig. Baksidens blindramme blir synlig på forsiden og blir dermed til en del av selve billeduttrykket. Kunstharpiks og kjemiske væsker i forskjellige dominerende fargeholdninger - konstruktivt-romskapende blått, dynamisk-hvirvlende rødt og fremmedgjort, nærmest avvisende hvitt-beige - påføres baksiden og blir synlig på forsiden slik at selve bildet svever i midten mellom foran og bak. Det utløser usikkerhet idet bildet fungerer både som flate, speil og vindu, samtidig som tittelen øker bildets gåtefullhet. Ifølge leksikon er 'apparizione' eller 'fremtoning' siden Platon betegnelsen for en gjenstand som iakttas med sansene, altså et fenomen. På italiensk inngår ordet i kirkelig språkbruk, som åpenbaring, og i folkelig tale kan det som pluralform også stå for hallusinasjoner.
JN