Rirkrit Tiravanija

f. 1961, Buenos Aires, Argentina

På grunn av farens diplomatkarriere ble Rirkrit Tiravanijas barndomm delt mellom Etiopia, Thailand, Canada og USA. Den kulturelt varierte oppveksten og opplevelser knyttet til bestemorens thailandske kjøkken har gjort Tiravanija bevisst på at nøkkelen til å forstå en ny kultur ofte ligger i samtalen rundt måltidet. Denne oppfattelsen gjenspeiler seg i kunstprosjekter som beveger seg utenfor den tradisjonelle kunstinstitusjonens fastlagte normer for kunstopplevelse. Den besøkende er en av komponentene i utstillingen, og kunstens mening konstitueres gjennom hennes eller hans tilstedeværelse og deltakelse. Tiravanija utfordrer dermed det tradisjonelle materialiserte verksbegrepet, og skaper kunst som viderefører konseptkunstens vektlegging av idé fremfor estetisk konkretisering. Inspirert av blant annet Felix Gonzalez-Torres' handlingsbaserte verk, eksisterer Rirkrit Tiravanijas kunst som dematerialiserte begivenheter basert på kommunikasjon og interaksjon.

På sin første utstilling i New York i 1993 inviterte Tiravanija hjemløse på suppe. Han har også stilt ut en kopi av sin egen leilighet og invitert publikum på besøk. Den franske kuratoren og filosofen Nicolas Bourriaud peker på at Tiravanijas kunst handler om å åpne det private rommet som vi alle omgir oss med. Han deler egne erfaringer med publikum, og endrer utstillingslokalene til steder som blir tilgjengelige for alle. Bourriaud mener å kunne se en forbindelse mellom den umiddelbare gjestfriheten som er til stede i Tiravanijas kunst og den thailandske kulturen hvor enkelte buddhistiske munker avstår fra å arbeide og stoler på andre menneskers gode vilje for å overleve. Samtidig som man kan ane en forbindelse til østlig kultur i slike arbeider, kjennetegnes Tiravanijas kunst også av nomadens vandringer. Flere av verkene hans dokumenterer reiser, enten alene eller sammen med andre. I 1996 dro han på en reise sammen med kunstneren Franz Ackermann. De plasserte et kamera i en gul Opel 1972-modell, og filmet turen fra Berlin til Paris. Verket fikk tittelen Untitled (Bon Voyage Monseuir Ackermann), og eksisterer fremdeles i form av den gule bilen, fotografier og filmer fra turen.

Verket In the Future Everything will be Chrome, 2003 er formet som et rom i rommet og kan oppfattes som en kommentar til museets hvite kube. Langs de rene, hvite veggene henger minimalistiske tekstbilder med tilsynelatende tilfeldige setninger. Verkets tittel går igjen på ett av bildene, en tittel som Tiravanija har lånt fra tegnefilmfiguren ”Sponge-Bob”. I en av episodene om den humørsyke svampen Bob befinner hovedpersonen seg plutselig på vei til fremtiden. Når tidsmaskinen lander, oppdager Bob at alt er dekket av blank, skinnende krom. Inspirert av denne filosofiske tegnefilmen har Tiravanija laget sin egen versjon av fremtiden som inkluderer en voksavstøpning av ham selv og en tv-monitor med den aktuelle ”Sponge-Bob”-episoden. Nøkkelen til å bli delaktig i kunstnerens private illusjon ligger i å improvisere, å undersøke. Betrakteren blir ikke instruert i verkets logikk, men kan bli delaktig i opplevelsen gjennom å gå i dialog med eller observere andre besøkende. Dermed legger Rirkrit Travanija grunnlaget for kommunikasjon og samhandling samtidig som han tematiserer kunstverkets posisjon innenfor museets hvite kube.