Momas utstilling er en vandreutstilling, som kommer til å reise rundt til de store amerikanske museene, og på den måten vil våre to utstillinger eksistere parallelt. Vi har ikke ambisjoner om å fylle det retrospektive formatet, men vil i større grad legge opp til en tematisk presentasjon. Likevel var det inspirerende å se den vakkert monterte utstillingen i Moma og oppleve arbeider jeg tidligere bare har sett som reproduksjoner.

Utstillingen inneholder verk fra de fleste «offisielle» seriene hennes fra slutten av 70-tallet til i dag, men kun et fåtall av dem er presentert i sin helhet. Det gjelder blant annet Filmstills (som ble kjøpt inn som et komplett verk av Moma i 1995). De 70 svart-hvitt fotografiene har en sentral plass i Shermans kunst, her la hun grunnlaget for sin mangeårige undersøkelse av ulike kvinneroller. Det var interessant å oppleve hele serien samlet og se bildene i deres opprinnelige små formater. Både denne serien og flere andre tidlige arbeider fra 70-tallet (i svart-hvitt og små formater) understreker på den ene siden hvor tidlig ute Sherman egentlig var, og samtidig får man bekreftet hvor poengtert hennes kunstnerskap har vært helt fra starten. 

En annen serie som gjorde inntrykk var «Centerfolds»’ene. Montert mot en mørk grå bakgrunn kom disse urovekkende bildene til sin rett. Her har Sherman gått opp i format, hun jobber i farger og interessen for skrekkfilmsjangeren kommer enda tydeligere frem. Bildene antyder også de mer groteske scenariene som skulle utspille seg i arbeidene hennes utover på 1980- og 90-tallet. I tillegg til «Filmstills» og «Centerfolds» er «History Portraits», «the Hamptons» og «Society Portraits» vist i sin helhet. Utstillingen fremhever portrettøren Sherman, som helt klart er et gjennomgående tema i hennes undersøkende prosjekt. Andre momenter, som hennes mangeårige interesse for motefotografiet, de avanserte sexbildene, de mørke eventyrbildene, katastrofebildene og klovnemotivene inngår i tematiske sammenhenger. Et par av salene har overskrifter som «bakgrunner» og «gruppeportretter». I seg selv viktige og relevante tema som viser Shermans sene, men etter hvert dyktige overgang til det digitale mediet og understreker tekniske aspekter ved bildene hennes. Men i en slik utstillingssammenheng synes jeg disse salene falt noe igjennom. Da var det mer interessant (og naturlig) å se utvalgte bilder fra klovneserien sammen med hennes eventyr-bilder eller en sammenstilling av bilder fra 80- og 90-tallet hvor Sherman selv er fraværende («Sex», «Disaster» og «Fairytales»).

Roberta Smith (kritiker i New York Times) trakk blant annet frem at utstillingen ikke går i dybden på Shermans «vanskelige» bilder, og flere serier fra 80- og 90-tallet er ikke tatt med i det hele tatt (det gjelder blant annet «Civil War», «Horror and Surrealist pictures», «Masks» og «Broken Dolls»). Det er klart at kurator Eva Respini har vært nødt til å ta noen valg i forhold til utstillingens omfang, men likevel opplever jeg det som en svakhet ved en retrospektiv utstilling at sentrale serier er helt utelatt. Samtidig er det naturlig å lese utstillingen som en refleksjon over Momas og de amerikanske samlernes (alle innlån til utstillingen kommer fra amerikanske samlere) manglende interesse for denne delen av Shermans produksjon.

Ett av rommene som gledet meg mest i utstillingen var salen som er viet mote. Dette er et tilbakevendende tema i Shermans arbeider, ikke minst fordi så mange av hennes verk har blitt til på forespørsler fra ulike motehus. Det er imponerende å se hvor godt hun integrerer de kommersielle arbeidene i den øvrige produksjonen. Rommet viser styrken og variasjonen i hennes behandling av fenomenet, selv om man selvsagt kunne ønsket seg en grundigere presentasjon av mote-bildene i en slik utstilling.
 
Utstillingen i Moma består av 11 saler i tillegg til hennes siste verk, de enorme veggbildene som dominerer foajeen utenfor utstillingsrommene. Bildene er laget for å tilpasses det aktuelle utstillingsrommets dimensjoner, og er følgelig blåst opp for å fylle museets monumentale veggflater. Her ser vi Sherman i mer udefinerbare roller enn i mange av hennes tidligere serier. Hun har blant annet tatt på seg en nakendrakt (som jeg kjenner igjen fra klovnebilde nr. 419) og poserer med et sverd i hånden, et annet sted opptrer hun i et slags ridderkostyme. De ulike karakterene står rakt oppstilt mot en svart-hvitt pastoral bakgrunn. Sherman har ikke brukt sminke, men har i stedet endret utseende ved hjelp av digital fotobehandling. De gigantiske, underfundige figurene er en passende introduksjon til utstillingen, som for øvrig er tydelig og pedagogisk formidlet. Personene i disse bildene kan vanskelig forklares som en bestemt gruppe eller type og dermed oppleves «veggmaleriene» som et nødvendig uromoment, som fremhever dybden og mangfoldet i Shermans kunstneriske prosjekt. 

Etter et inspirerende utstillingsbesøk var jeg publikum da kurator Respini ledet en samtale mellom George Condo, Elizabeth Peyton, Kalup Linzy og Collier Schorr. Alle fire fortalte om sitt forhold til Sherman og reflekterte over hennes rolle som kunstner i relasjon til deres egne karrierer. Condo utmerket seg fordi han er jevngammel med Sherman og fra starten av har vært opptatt av mange av de samme problemstillingene. Han trakk interessante paralleller mellom sitt eget og Shermans typegalleri. Elizabeth Peyton er den eneste av de fire som har jobbet direkte med Sherman og malt et portrett av henne, og sammen med Collier Schorr tilhører hun en generasjon kunstnere som hadde Sherman som en av sine rollemodeller under utdannelsen. Hun er som kjent en av virkelig få kvinnelige kunstnere som har oppnådd stor økonomisk og kritisk suksess. Kalup Linzys forbindelser til Shermans kunst er knyttet til identitet og kjønn, men også til det performative aspektet. Linzy gledet publikum med en vokal fremførelse som minnet oss om Shermans forbindelse til popstjernen Madonna…

Vel tilbake i Oslo går vi inn i en intensiv periode hvor vi skal komponere vår utstilling i samarbeid med Moderna Museet i Stockholm. Utstillingen åpner som sagt i januar 2013, men vi kommer helt sikkert tilbake med mer Sherman-relatert stoff før den tid!