Dag Solstads åpningstale til Elmgreen & Dragset

Publisert under Events, Utstillinger 24.03.2014, 09:11 av Renate Thorbjørnsen med

Torsdag 20. mars kl 18 åpnet utstillingen 'Elmgreen & Dragset - Biography'. Direktør Gunnar B. Kvaran ønsket velkommen og forfatter Dag Solstad åpnet utstillingen med en litterær tekst, som beskriver en vandring gjennom utstillingen. Med tillatelse fra forfatteren har vi fått lov til å publisere åpningstalen.

Åpningstale til 'Elmgreen & Dragset - Biography'
av Dag Solstad

Ved foten av en døgnåpen minibank ligger et gjenglemt spedbarn, man kan ta ut penger, og begi seg inn i heimen «Miraclet». Man ser det enorme private innendørs svømmebassenget kjent for kunstelskere fra Veneziabiennalen. Intet tegn til liv. Bare et enormt utvalg av beboernes søppel, pent føyet sammen i farvede miljøvennlige søppelposer. Oppe på veggen ser man en gutt i 10-12 årsalderen som sitter i en branntrapp og kjeder seg. Han har neppe lagt merke til at det flyter et lik i bassenget.        

I boligens annen etasje finnes et galleri der det henger hvite malerier på veggene, 10 i alt. Alle autentiske, det må sies, tatt fra de nakne veggene i 10 av våre mest kjente kunstgalleerier i Europa og Amerika. Nyanser i hvitt, alle vakre og egenartede. Til alt overmål står det en levende mann i enden av rommet og maler en hvit vegg hvit, som et perpetum mobile. I tillegg en detalj: De hvite maleriene blir betraktet av en enslig publikummer, som, av en eller annen grunn, viser seg å være en etterlatt serveringsdame, samt en liten hvit mus, som betrakter det voldsomme søppelberget i første etasje, og herfra er liket i bassenget svært synlig. Fra dette galleriet kan man så ta en tur inn i et tilstøtende rom. 

Der finnes en vogge bevoktet av en gribb. Samt en skulptur som minner oss om putekrig. Går man ut herfra, og ser til venstre, får man øye på den lille havfrue, forgylt denne gang og uten hale, men med ben til å flykte med og manlig kjønnsorgan, med kjønnshår vakkert dandert, nesten feminint, ja som en havfrue. Så kan man gå inn i et avlangt rom hvor det henger et uttall amatørfotografier hentet fra utstillerduoen Elmgreen-Dragsets liv gjennom tidene, hadde jeg nær sagt. Dette viser til at utstillingens tittel er «Biography» og indikerer at kunstnerduoen, vår tids Tidemand og Gude, selv om de ikke framstår som begeistrede tilhengere av sin egen tid, likevel ikke forholder seg iskaldt til det den framviser, men snarere sansynligvis sorgfullt, ja, kanskje til og med at de er i dyp, nesten hjelpeløs, sorg, og at alt sammen også dreier seg om dem selv. Deretter bør man lete etter baren. 

Den er lett å finne. Man følger det sprukne neonlyset det står «The Mirror» på, og så er man der. Men den er forlatt, bare rester av en avbrutt fest er igjen. Hva gjør man så? Man følger skiltene til den mystiske klubben «Amigos», og er inne på et toilett hvor vi kan benytte anledningen til å beundre Elmgreen-Dragsets utsøkte sans for detaljer, denne gang i rørene som binder to urinaler sammen, i et slags vennskap, og man tenker atter en gang hvor elegant den er denne virkeligheten som det er umulig å benekte at faktisk er den nakne virkeligheten, og så er vi inne i en slags garderobe, hvor en livløs mann ligger under et håndkle og venter på massasje. Vi ser også forlatte sko, særlig joggesko, og en sansynligvis velfylt, men gjenglemt lommebok. Men vi er ikke tyver, for på et eller annet tidspunk under denne gjennomgang er det umulig ikke å falle i tanker om at også han eller hun som betrakter det hele er velstående som lever i den beste av alle verdener. Vi kommer ikke bort fra det, om vi aldri så mye skulle ønske det, eller prøve på det. For den beste av alle verdener henter oss igjen. Slik som at en tro kopi av et velassosiert utsalg for merkevaren Prada finnes i den folketomme ørkenen i Nevada, forøvrig plassert der av den selvsamme kunstnerduo Elmgreen-Dragset. Eller slik som det faktum at jeg som er en 73-årig pensjonist kan tenke at aldri har det vært mulig på denne jord før å leve en alderdom nesten til siste sekund med den sikre trøst om at man aldri vil bli rammet av en så uutholdelige smerte at den ikke lar seg seg dempe og lindre. Eller som et lik i vårt private svømmebasseng. 

blog comments powered by Disqus

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet