A Certain Lack of Coherence

Publisert under Events, Utstillinger, Torsdagsarrangement 23.10.2014, 14:55 av Anne K. Pettersen med

"Uma Certa Falta de Coerência" ("A Certain Lack of Coherence") er et kunstnerdrevet galleri som ble etablert i Porto i 2008 av André Sousa og Mauro Cerqueira. I forbindelse med Alternativ Space-programmet i "Europe, Europe" presenterer de utstillingen "SCONOSCIUTO" med Daniel Barroca og João Sousa Cardoso fra Portugal, og Babi Badalov, som representerer både Aserbajdsjan og Frankrike.

”A Certain Lack of Coherence”, er tittelen til en bok skrevet av Jimmie Durham. Durham mener at kunst og dets institusjoner ikke kan skilles fra politikken, og i denne boken finner man to tekster som omhandler kunstnernes rolle: ’Kunstnere må begynne med å hjelpe seg selv’ og ’Et intervju med en 10 000 år gammel kunstner’, der sistnevnte tekst finner sted i en hule. Som du skal se, passer disse tekstene godt for dette galleriets filosofi.

A Certain Lack of Coherence befinner seg i et nedlagt butikklokale i et av Portos dårligere strøk. Lokalene er fuktige og mørke og blir sammenlignet av Mauro Cerqueira selv med en hule. Alle vegger, tak og gulv er skjeve, noe som gjør at leien er rimelig, og for å komme inn i lokalet må man klatre inn gjennom et lite vindu.

 Dette var et tilfeldig funn av kunstnerne som nettopp hadde flyttet til området selv, de ble fascinert av dette bygget som de så på som et symbol for hvordan store deler av Portos befolkning måtte bo. De første etasjene var tomme, ødelagte butikklokaler og spisesteder, og dannet grunnlaget for etasjene over der de billige utleieleilighetene var. Sousa og Cerquieira så muligheten til å gi etterlengtet liv til lokalene og skape noe positivt i dette område med falleferdige bygninger som ble mest brukt av narkomane. Galleriet skulle være et sted for studenter og kunstnere, der alle som ville kunne bidra.

Galleriet har nå vært åpent i 6 år, og på den tiden har det skjedd mye i miljøet rundt. Galleristene ser at fremtiden kan være usikker, siden det har skjedd en gentrifisering av bydelen. Der det før vanket mest narkomane er det nå turistflokkene som er de synlige. For galleriet er turistene en større trussel enn de narkomane, siden bydelen pusses mer og mer opp og leieprisene blir stadig høyere. De føler de er ved et veiskille som de fleste kunstnerdrevne galleriet møter etter hvert, valget mellom å bli mer institusjonalisert eller å stenge. De har med vilje ikke skrevet under noen leiekontrakter, søkt støtteordninger eller tatt imot sponsorpenger fra bedrifter, for å gjøre galleriet mest mulig uavhengig. På denne måten slipper de å forholde seg til byråkrati og forblir det de vil være – et uavhengig galleri.

Det virker nesten som om galleriet deres er den totale motsetning av her dere skal stille ut nå. Dere har reist fra et mørkt og ujevnt utstillingsrom i et uavhengig miljø, til den klassiske hvite kube i et privateid kunstmuseum. Har dere hatt noen betenkeligheter rundt dette?

Mauro: Egentlig ikke. Vi ser ikke på kunsten vi stiller ut som avhengig av utstillingsforholdene våre, vi jobber bare ut ifra de mulighetene vi har. Vårt galleri er ikke en demonstrasjon mot den hvite kube og det den representer, og vår utstilling her er heller ikke en kritikk av den institusjonelle kunsten. Vi ser på dette som en god mulighet for å få frem tre gode kunstnere som kanskje ikke ellers ville hatt muligheten til å stille ut her.

Daniel: Vi kunstnerne, har snakket om dette sammen med Mauro og André, og vi ser dette mer som en dialog med den hvite kube enn et brudd. Dette er også en sjelden anledning til å reflektere over Europa i en så stor institusjon som Astrup Fearnley. Spesielt etter den økonomiske krisen føler mange i Portugal at Europa blir mer og mer sortert etter et hierarki, og at det er de økonomiske grensene som definerer Europa, ikke landegrensene i seg selv.

Hvordan ble denne utstillingen til?

Mauro: Da jeg og André ble forespurt om å være en del av prosjektet Europa, Europa, ville vi bruke denne anledningen til å være med i diskusjonen om hva egentlig Europa er. Daniel Barroca, João Sousa Cardoso og Babi Badalov har alle stilt ut hos oss tidligere, så vi visste godt at deres arbeid handler mye om identitet, landegrenser, politikk og historie, og mente derfor at en gruppeutstilling med disse tre ville tilføre noe viktig i de spørsmålene som må stilles i en utstilling som heter Europa, Europa. For Europa betyr ikke det samme i nord som det for eksempel gjør i øst.

Babi: Jeg er flyktning selv, og har derfor blitt opptatt av migrasjon og dets politiske, økonomiske og menneskelige sider. Politiske avtaler som Schengen-avtalen gjør at Europa ikke føles som ett Europa for alle. Det er så mange urettferdigheter og motsetninger innbyggere i ulike land må forholde seg til dersom man skal ut å reise. For eksempel må en Armenier betale tyve ganger mer for et polsk visum enn motsatt. Slike absurde byråkratiske regler gjør at man må stille spørsmål ved hvor godt samarbeid det egentlig er mellom de ulike landene. Det er heller ikke lett å flytte til et annet land. Man kan ikke lenger være den man har vært, man må omgjøre seg selv til en annen og forandre sin nasjonale identitet, språk og væremåte. 

 

For denne utstillingen vil kunstnerne at publikum skal føle at de kommer inn i en slags boble der de blir omsluttet av én versjon av Europa, forteller Cardoso. De sammenligner installasjonen med en collage der de går i dialog med hverandres kunst, og der kunstverkene blandes og overlapper hverandre. Akkurat som grensene i Europa er uklare for dem, skal grensene mellom kunstnernes verk også være det. Gjennom hele rommet går den røde frisen til Cardoso som en slags ekvator eller en kartlinje, og binder hele installasjonen sammen. Frisen går gjennom tekstene og tegningene til Barroca, som han produserte samtidig som han reiste rundt i Lebanon med Cerqueira, og Badalov sine veggmalerier og funnede objekter og pamfletter fra gatene i Paris. De vil at dette skal leses som ett verk, og ikke som en blanding av tre ulike.

blog comments powered by Disqus

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet