Felix Gonzalez-Torres' sukkertøypoesi

Publisert under Utstillinger, Kunstformidling 06.10.2015, 13:00 av Hilde Berteig Rustan med

And finally, above all else, it is about leaving a mark that I existed: I was here. I was hungry. I was defeated. I was happy. I was sad. I was in love. I was afraid. I was hopeful. I had an idea and had a good purpose and that is why I made art.

- Felix Gonzalez-Torres i intervju med Tim Rollins


En uoppredd seng med hvitt sengetøy, kanskje nettopp forlatt, blåst opp på en enorm reklameplakat midt i New York. Lyslenker som ligger henslengt i en krøll eller henger ned fra taket, to klokker som tikker side om side, fargerike sukkertøy i et hjørne. Ved første øyekast fremstår verkene til kubanskfødte Felix Gonzalez-Torres som enkle og vilkårlige. Ved nærmere ettersyn blir de vakre og poetiske sammensetninger av hverdagslige objekter.

Untitled (Blue Placebo) (1991) består av rundt 130 kg hvite drops, individuelt pakket i elektrisk blå cellofan og lagt ut over gulvet som et teppe. Dette verket kan både berøres og spises. Der noen innforståtte nærmest står andektig og velger seg et sukkertøy, fyller andre lommene og haster videre. Du har de som blir bestyrtet over andre folks frekkhet, og de som ser på det som man ser på kunst, med armene på ryggen og alvorlig mine.

For Gonzalez-Torres handlet dette verket først og fremst om tap, og mer spesifikt hans eget tap av partneren Ross Laycock som døde av AIDS i 1991. Den faktiske vekten av dropsene symboliserer vekten av Gonzalez-Torres og Ross, som svinner hen, nærmest som i et rituale, drops for drops, til det ikke er noe igjen. Verket er både forgjengelig og evig, da det kan stilles ut på nytt når alle dropsene er borte. Tittelen i parentes, Blue Placebo, peker mot en politisk dimensjon: Medisinen de AIDS-syke fikk på begynnelsen av 90-tallet var ofte nettopp det; placebo. Ved å kombinere både det politiske og dypt personlige med noe så uskyldig som sukkertøy, treffer Gonzalez-Torres en nerve det er vanskelig å overse. Den barnslige gleden over å få gjøre noe uhørt på et museum, blir erstattet med noe mer alvorspreget og kontemplativt.

Gonzalez-Torres døde selv av AIDS noen år etter Ross. Men i sine forgjengelige verk lever han fortsatt, stadig like aktuell. Han klarte å satte det merket på verden som han ønsket. 16. oktober åpner utstillingen Good Morning America hvor Gonzalez-Torres er en av seks sentrale amerikanske kunstnere fra museets samling.

blog comments powered by Disqus

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet