Konseptualisme i norsk litteratur - Intervju med Espen Grønlie

Publisert under Torsdagsarrangement 13.11.2017, 08:40 av Renate Thorbjørnsen med

Torsdag 16. november holder litteraturviter Espen Grønlie foredraget «Litteraturens hvite kube» på Astrup Fearnley Museet. Her vil han snakke om såkalte konseptuelle grep i nyere norsk skjønnlitteratur og om hva samtidslitteraturen låner fra kunsten og hvorfor. Vi stilte ham noen spørsmål om denne koblingen mellom kunst og litteratur og om hvilke forfattere han vil trekke frem som eksempler på konseptuelle forfattere.

Se også:


 – Hva var det som første gang gjorde deg oppmerksom på denne koblingen mellom kunst og litteratur?

– Uten at jeg har tenkt å snakke noe spesielt om ham i foredraget mitt, må jeg vel innrømme at Matias Faldbakken spilte en vesentlig rolle. Og da ikke som kunstner, men som romanforfatter. Mellom 2001 og 2008 utga Faldbakken romantrilogien «Skandinavisk misantropi» under pseudonymet Abo Rasul. I utgangspunktet var jeg ikke så begeistret for de bøkene, men litteraturkritiker Eirik Vassenden stilte et fornuftig spørsmål til dem: «Når blir det dårlige interessant?» Bøker som tilsynelatende var «dårlig» skrevet, kunne ikke automatisk avfeies som uinteressante. I stedet var de kanskje eksempler på «konseptualisme», altså bøker der utformingen på detaljnivå var underordnet selve ideen bak verket. Det finnes eksempler på konseptualistiske grep i internasjonal litteratur gjennom hele 1900-tallet (fra Gertrude Stein og Ezra Pound til Georges Perec og Kenneth Goldsmith), men til norsk litteratur kom konseptualismen sent. Men det er aldri for sent utforske koblingen mellom kunst og litteratur.

– Hvilke norske forfattere henter du eksempler fra når du vil snakke om «litteraturens hvite kube»?

– Erkekonseptualisten i den nyere norske litteraturen er Audun Mortensen, og jeg blir nødt til å dvele litt ved hans produksjon. Poeter som Paal Bjelke Andersen og Gunnar Berge har også det som løselig kan kalles en konseptuell tilnærming til diktning, og må regnes som pionerer i norsk sammenheng. Disse blir kanskje ikke så mye lest, som det heter, og man kan også spørre seg om det overhodet er poenget deres å «bli lest». Nok en gang: Konseptualistiske grep gjør liksom at det litterære verket blir viktigere som idé enn som noe man skal nilese fra perm til perm. Faren er selvsagt at disse grepene blir ren manér. Med begrepet om «litteraturens hvite kube» ønsker jeg å peke på at også andre, tilsynelatende mer konvensjonelle forfattere lar seg forstå med samtidskunsten som nøkkel. Henrik Nor-Hansen, som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i år, kan framheves. Også Trude Marstein og Hanne Ørstavik har skrevet bøker jeg finner interessante i denne sammenhengen.

– Føler du det er et nært slektskap mellom kunstfeltet og litteraturfeltet eller er det potensiale for tettere samarbeid, inspirasjons- og kunnskapsutveksling?

 – Godt spørsmål. Selv føler jeg at jeg har nokså god oversikt over litteraturfeltet, men jeg kan slett ikke si det samme når det kommer til kunstfeltet. Kanskje er det symptomatisk. Men det er klart det ligger store muligheter ved å lære av hverandre. Kan det forresten virke som om kunstnerne er flinkere til å ta steget fra det ene feltet til det andre? Matias Faldbakken er nevnt, men han er ikke alene. Også Vibeke Tandberg har begynt å utgi romaner. Jeg opplevde hennes «Tempelhof» som en særegen og – hva skal jeg si? – veldig FRI bok, ingenlunde underlagt tvangen til å fortelle de samme historiene hele tiden, på den samme psykologisk-realistiske måten. Det er som om viljen til ikke å stivne i ett uttrykk er sterkere blant kunstnerne. Her har forfatterne noe å lære!

 

---
Espen Grønlie er doktorgradsstipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, der han er en del av forskningsprosjektet «Traveling Texts: Translation and Transnational Reception», som dreier seg om hvordan oversettelse former ideer, verdier, sjangre, litterære og retoriske grep på tvers av lingvistiske og kulturelle grenser. I tillegg jobber han som skribent og kritiker i ulike aviser og tidsskrifter og har oversatt Giorgio Agambens «Fellesskapet som skal komme» for forlaget H//O//F.  

blog comments powered by Disqus

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet