Abstraksjonens relevans

Skrevet av Gerd Elise Mørland


Gjør den økte populariteten til abstrakte kunstuttrykk det mulig å se abstraksjon som en relevant responsstrategi på tiden vi lever i? Er tendensen et tegn på at private aktører på markedet for samtidskunst har tatt over definisjonsmakten i samtidskunstfeltet? Eller er det slik at kunstnere som arbeider abstrakt bruker abstraksjonen som en måte å knytte seg til en lengre tradisjon, til historien, i en tid der det å se fremover virker meningsløst? Det finnes ingen entydige svar, men jeg er relativt sikker på at betydningsinnholdet til begrepene som brukes om abstrakt kunst, i tillegg til kunstmarkedets dominans og dets repetisjon av abstrakte kunstuttrykk, kan være et hinder for å se relevansen i abstraksjon i dag. 


I

Å snakke om abstrakt kunst laget av dagens unge samtidskunstnere er vanskelig av flere grunner. For det første fordi språket vi bruker er preget av historien.[1] I kunsthistorien knytter abstraksjon seg til forholdet mellom den visuelt synlige og opplevde verden og kunstverkets formuttrykk. Historien om abstrakt kunst leses ofte langs en utviklingskurve kjennetegnet av en svakere og svakere relasjon til den visuelt synlige verden; en utvikling fra figurasjon, via halv-figurasjon til non-figurasjon eller total abstraksjon. Begrepets opprinnelige henvisning til "det å abstrahere" en visuelt synlig virkelighet stod altså sentralt. Men kan vi i dag snakke om abstraksjon uavhengig av denne historien? Picassos kjente sitat om abstrakt kunst kan peke på at noe har endret seg: "There is no abstract art. You always have to begin with something”.[2] Abstrakt kunst i denne forstand produseres ikke lenger i dag, og abstraksjon av det visuelt synlige er ofte heller ikke det primære for yngre kunstnere som arbeider med et abstrakt formspråk.

Om vi skulle forsøke å bytte ut begrepenes tidligere betydning med nytt innhold, så oppstår nye problemer. For er det i det hele tatt mulig å snakke om "abstraksjon" som noe eget og avgrenset med universell gyldighet? Et slikt grep er i seg selv knyttet til modernismen og dens tankegods. Og en interesse for å gjøre kunsten tid- og stedløs. Noe som i dagens kontekstdefinerte samtidskunstfelt ikke virker relevant.

Et tredje problem er at betydningsinnholdet i mange abstrakte uttrykk i dag ofte ikke synes, siden de visuelt sett ligner så mye på modernistiske kunstverk. Yngre samtidskunstnere repeterer og gjentar formuttrykk fra eldre kunstverk. Men strategiene og målene er ulike. Og referansen til historien er et poeng i seg selv. Abstrakte kunstuttrykk har i dag fått motsatt tidsfortegn enn tidligere. Fra å være noe som pekte fremover, og representere det nye og fremtidsrettede under modernismen, peker abstraksjon i dag først og fremst på arkivet; på noe historisk og fortidig. Forskjellen mellom samtidig og modernistisk abstraksjon ligger derfor i det åpenbare: Samtidig abstraksjon forholder seg til mange forskjellige former for eldre abstraksjon; til historien og til modernismen. Indirekte, gjennom formspråk, materialvalg, komposisjoner og sammenhenger mellom formene og de systemtankene de en gang representerte. Men også direkte som f.eks. i Ida Ekblads malerier som refererer til Asger Jorn og CoBrA-gruppens ekspressive abstraksjon, eller i Anders Sletvold Moes Black Letters der han repeterer former hentet fra kjente abstrakte kunstverk.

At historien skygger for hvordan vi ser dagens abstrakte kunstuttrykk blir spesielt tydelig for meg når jeg leser en anmeldelse av Emma Ilija Wyller, skrevet av Stian Gabrielsen. Gabrielsen snakker om at han oftere og oftere møter på praksiser som Wyllers "der materialer kombineres stumt, gjerne gjennom en møysommelig prosess, men uten begrepsliggjort intensjon". [3] Abstrakte kunstverk kan være tause og språkløse, og i tomrommet som oppstår blir det lettere å si hva kunstverkene ikke handler om, enn hva de handler om. Wyllers kunst handler f.eks. ikke om radikale politiske ideologier (tross formlikheten til den russiske avantgarden), eller om Arts and Crafts bevegelsen som ville gjenreise de estetiske kvalitetene til kunsthåndverket, eller om å dyrke maleriet som medium (et mål definert av Clement Greenberg under høymodernismen). Kunstverket fremstår via negativa.

Et siste problem er hvor ofte og mye vi blir eksponert for abstrakte kunstuttrykk. Fra å være et marginalt formspråk på begynnelsen av 1900-tallet, dominerer abstrakte uttrykk i dag alt fra Ikea, private utsmykninger og markedet for samtidskunst. De samme formene gjentas i det uendelige. Og kan fort komme i fare for å se veldig likeens og kjedelige ut. Men kanskje vi bør endre fokus. Den svenske filosofen Cecilia Sjöholm mener generelt at kunstnerskap som lykkes både på markedet for samtidskunst og i en større offentlighet blir fremstilt på en måte som reduserer prosjektene.[4] Kommersialiseringen av kunstverk fører til hyppig bruk, og en repetisjon av uttrykket. Dette gjør at vi ikke lenger ser de opprinnelige prosjektene. Med Cindy Sherman som eksempel peker hun på hvordan vi i dag ikke lenger ser Shermans utfordring av kvinnerollen, interesse for queeridentiteter og det nedrige eller foraktelige. Vi ser heller en uendelig lang rekke repetisjoner av selvportretter – en gest som omslutter seg selv.

 

II

I teksten "Exhaustion & Exuberance – Ways to Defy the Pressure to Perform" bruker Jan Verwoert følgende spørsmål og svar til å beskrive sykdomsårsakene i vår high performance kultur: "Are you ready? As ready as I'll ever be". [5] Han skriver om hvordan vi i dag preges av kravet til å alltid produsere og si ja til ting selv om vi ikke har tid og heller egentlig ikke orker. Han spør hva det ville bety om vi motsatte oss en slik praksis, og om vi kan tenke oss en annen virkelighet enn den som innebærer et enten-eller svar. Finnes det et alternativ til å alltid produsere på oppfordring? Et alternativ til et ja eller nei?  En alternativ handlemåte i dagens virkelighet som krever at vi konstant yter? [6]

Jeg fikk Jan Verwoerts tekst av Marte Johnslien i etterkant av at jeg hadde kuratert utstillingen hennes; Former av protest i 2014. [7] Prosjektet handlet om et tilsynelatende paradoks: Vi lever i en verden som ber oss handle mot undertrykkelse, urettferdighet og klimaendringer men der flere og flere prioriterer å melde seg på meditasjons- og mindfulnesskurs. Johnslien ble inspirert av å se på meditasjon og mindfulness som en respons og som en aktiv handling, fremfor en tilbaketrekning fra verden rundt oss. Parallelt opplevde hun det også meningsfullt å arbeide med et abstrakt formspråk, ikke som en "act of withdrawal", men som en måte å knytte seg til verden på. I arbeidet med utstillingen lette vi etter måter å omtale arbeidene hennes på.[8] Vi lette etter et språk som både forholdt seg til historisk abstraksjon, men som også frigjorde seg fra tradisjonen.  Måter å beskrive abstrakt kunst som potent og som handlekraftig responsstrategi, årevis etter at folk hadde gitt opp abstrakt kunst som politisk og sosialt relevant.

 

III

Kaja Schjerven Mollerin beskriver i Vinduet 4/2014 hvordan det å være nær verden virket lettere før; at rommet for sanselighet var større og man hadde en annen nærhet til tingene:

Det ligger nær for det moderne mennesket å tenke at alt var så mye bedre før. Jeg gjør det selv, altfor ofte. Jeg kan ta meg i å lengte etter en tid hvor samfunnet var tettere og tempoet langsommere, hvor man hadde tid til refleksjon, tid til å fordype seg, og rom for sanselighet, en annen nærhet til tingene: en tid hvor du måtte rusle ut i verden for å få tak i avisa, bla deg gjennom sidene for å bli oppdatert på nyhetsbildet, kjenne lukten av papiret, få trykksverte på hendene. [9]

Om beskrivelsen er et uttrykk for noe faktisk eller heller knytter seg til en nostalgisk lengsel i en tid hvor vi opplever at alt går raskere, er ikke godt å si. Men teksten setter ord på noe opplagt: Den sanselige omgangen med verden har i mange tilfeller endret seg. Å få et innhold servert gjennom en datamaskin oppleves annerledes enn å få det gjennom en avis, radio eller TV.

Det forklarer kanskje hvorfor den amerikanske sosiologen Richard Sennetts ideer om arbeid og håndverk har skapt et stort engasjement den siste tiden, spesielt hos kunstnere. [10] I boka The Craftman snakker han om hvordan håndverksmessig dyktighet er en grunnleggende og vedvarende impuls hos mennesket, som preges av ønsket om å gjøre en jobb for dens egen skyld. [11] Og at det finnes en egenverdi i dette. Sennett mener at problemstillinger rundt hvordan man gjør og lager ting, springer ut i fra en dyp endring i hva arbeid i dag er. I boka Det fleksible mennesket. Personlige konsekvenser av å arbeide i den nye kapitalismen beskriver han overgangen fra gammel til ny kapitalisme, der det å arbeide ikke lenger er ensbetydende med å være på et sted. I stedet for å være  arbeid, er man i arbeid. [12]

Hos ham har selve utførelsen av et håndverk derfor en stor verdi. Vi oppnår en dyp indre tilfredstillelse som kommer av å gjøre noe håndverksmessig bra, for dets egen skyld. Sennett sier videre at uten håndverket mister vi et rom for frihet der vi kan eksperimentere med ideer og teknikker, og risikere feil og omveier: "This is a condition for which people will have to fight in modern society".[13]

Håndverket baserer seg på en nær relasjon mellom hode og hånd. Noe som fordrer en dialog mellom konkret praksis og tenkning. Når Sennet snakker om håndverket får det ofte likhetstrekk med å meditere og å være til stede der man er. Det representerer et ønske om at arbeid ikke bare er et praktisk mundant prosjekt, men også et sted der en dypere og annerledes verdi oppstår. Gjennom å fordype seg i de "enkle" arbeidshandlingene springer ny mening og erfaring ut. Om vi i noen tilfeller kan snakke om abstraksjon som et kunsthåndverk, leder det oss mot erfaringer i former og uttrykk som tilsynelatende ikke inneholder mer enn det vi ser rett foran oss. Alle vet mye de ikke kan forklare, men bare vise i praksis. Det finnes muligens også noe som ikke bør forklares, men likevel vises. Abstraksjonen kan ha en styrke her.

 

IV

I dream of a mental holiday. A sort of abstract desert of images, movement and sound.

–Tori Wrånes om prosjektet Your Next Vacation is Calling (2014)

Å produsere og betrakte abstrakt kunst i dag kan være en motstand mot det lettkjøpte og det produktive. Uttrykkene tvinger oss ofte til å dvele og undre oss – de er ofte helt stillestående. Men kan likevel et resultat av intens handling.  Kunstprosjekter som f.eks. scenografien til teatergruppen Verk sin siste produksjon Paradise Now, og Tori Wrånes’ performance Your Next Vacation is Calling bruker abstraksjon for å fiksere en tilstand. Og en stillstand. En tilværelse som er konsentrert. Noen ganger er den behagelig. Andre ganger avskyelig. Det er en tilstand som mangler språk, men som er akutt tilstede.  Den skildres med intensitet, og preges av flytende kaos uten ord og logikk. Det virker som abstraksjonen brukes som forsøk på å gjøre intense og flyktige livsøyeblikk varige. De representerer det motsatte av en quick-fix i en tid der mer og mer kokes ned til reklamefagets enkle setninger, tydelige budskap og overforklarende språk. En motsats til hvordan å oppnå mye respons på kortest mulig tid. Og et motargument til et kunstliv hvor populærkulturen har fått status som storebror. De blir stående i en dialog med vår tid.

Det er kanskje her vi kan omformulere forventningen til den abstrakte kunsten og det som skulle vise seg å være tomme løfter om abstraksjonens mulighet til å endre verden. Kanskje handler det heller om å peke på tilstander, og i bestemte kontekster kreve tilbake verdens nærvær. I et slikt lys kan det gi mening å snakke om abstraksjon som responsstrategi, spesielt i en tid da abstrakte uttrykk kan innta rollen som hard valuta i et brennhett marked for samtidskunst.

 


[1] Det var Marte Johnslien som gjorde meg oppmerksom på at vi mangler et språk for å snakke om abstrakt kunst i dag i forbindelse med at jeg kuraterte utstillingen hennes Former av Protest  på Henie Onstad Kunstsenter. Se Hansen/Mørland (ed.), side 7-16. Samarbeidet med Marte Johnslien er utgangspunktet for dette skribentoppdraget og for tema.

[2] http://www.artnet.com/magazineus/features/kuspit/kuspit1-24-06.asp. Oppsøkt 23.12.2014.

[3] Stian Gabrielsen. "Mat for maleriet". Publisert 20.12. 2013. Kunstkritikk.no. http://www.kunstkritikk.no/kritikk/mat-for-maleriet/. Oppsøkt 23.12.14

[4] "Beyond the Era of the Object – Aesthetics Against Commodification", foredrag
på Henie Onstad Kunstsenter under seminaret Curating and Politics – In Theory , 05.04.14.

[5] I utstillingskatalogen: Sheffield 08: Yes and No and other Options. http://www.cortneyandrews.com/site/JanVerwoert_Exhaustion_Exhuberance.pdf. Oppsøkt 01.02.2015. s. 98

[6] Ibid. p. 91-92

[7] Henie Onstad Kunstsenter. 13.11.14-01.03.2015.

[8] Marte Johnslien, Former av Protest (Henie Onstad Kunstsenter:2014), i Hansen/Mørland (ed.), side 7-16.

[9] Kaja Schjerven Mollerin, "Flaggskipet". Vinduet 4/2014, side 14.

[10] Richard Sennett, "Intimitetstyraniet: et tilbakeblikk". Samtiden 4/14, side 68.

[11] Richard Sennett, The Craftsman. (Yale University Press: 2008).

[12] Richard Sennett, Det fleksible mennesket. Personlige konsekvenser av å arbeide i den nye kapitalismen. (Fagbokforlaget:2006)

[13] Richard Sennett, The Craftsman. (Yale University Press: 2008).

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet