NN-A NN-A NN-A – Ny Norsk Abstraksjon

Skrevet av Gunnar B. Kvaran


Begynnelsen av det nye århundret har vært en underlig tid for internasjonal samtidskunst. Mange forskjellige kunstneriske ideer har utviklet seg samtidig, og de fleste av dem har hatt klare forbindelser til fortiden. Selv om vi legger merke til nye kunstneriske ideer i tilknytning til internett og bruken av digitale medier, har de fleste kunstnerne arbeidet med etablerte kunsthistoriske referanser, slik at vi i de fleste tilfeller kan føye pre-fikset “neo” eller “post” – postkonseptualisme, postappropriasjon, neomodernisme – til ting de undersøker og er opptatt av. Derfor er det å leve i sin egen tid, men samtidig aktivt se seg tilbake, noe som har karakterisert mange av kunstnerne de to siste tiårene, og som har gjenopplivet kunstneriske konsepter og språk.

Blant de kunstneriske praksisene som blir gjenoppdaget og gjenoppfunnet, er fenomenet abstraksjon. En århundrelang historie med abstrakt kunst er blitt tilført ny kraft av kunstnere som gjennom sin lærdom og sin egen kunstneriske erfaring har tatt til seg de forskjellige premissene i kunstneriske genre og bevegelser som konseptuell kunst, Fluxus og Land Art. Dette har gitt dem nye verktøy å forholde seg til og gjenoppfinne abstrakt kunst. På begynnelsen av det nye århundret hadde vi kunstnere som Olafur Eliasson, Ernesto Neto, Sarah Morris og Liam Gillick, for å nevne noen av modernismens ekte arvtagere, som presenterte sine arbeider med en ny form for konseptuell intensjon, men som brukte klare visuelle referanser til den historiske abstraksjonen som i det foregående århundret hadde fremstått som det viktigste kjennetegnet på modernismen. De siste årene, med internasjonale kunstnere som Wade Guyton, Liu Wei, Tauba Auerbach, Oscar Murillo og Sergej Jensen, har vi vært vitne til at den nye abstraksjonen har fått mer plass og oppmerksomhet over hele verden, og blitt en av vår tids mest dominerende kunstneriske bevegelser.

Utviklingen av denne nye visjonen om abstraksjon, og kunstverdenens aksept av den, har skjedd usedvanlig raskt, i likhet med konsensusen som omga andre “neo”-bevegelser som neoekspresjonismen og neo-geo i 1980-årene. Dette skyldes i stor grad at disse nye abstrakte verkene, selv om de har sine egne, innebygde kvaliteter, ser ut slik kunstverk skal se ut, og gallerister, kritikere og kuratorer allerede har på plass det grunnleggende vokabularet, terminologien og den teoretiske diskursen som skal forklare mekanismene til de kunstneriske konseptene bak verkene, og deretter ledsage dem ut på markedet.

På den internasjonale kunstscenen har også et økende antall unge norske kunstnere tatt til seg ulike strategier og språk innen abstrakte kunstuttrykk. Derfor virker det nå som om tiden er inne for å presentere noen av de mest interessante arbeidene deres, som ennå ikke er blitt offisielt dokumentert. I løpet av våre undersøkelser skjønte vi ganske raskt at de fleste av disse norske kunstnerne var opptatt av å eksperimentere med materialer og materialitet, gjennom å bruke uvanlig utstyr og finne opp eller appropriere redskaper som skal skape nye skrive- og uttrykksmuligheter. Andre er mer interessert i konstruksjon og dekonstruksjon av former som forholder seg til rommet og tidsbegrepet.

Til den første gruppen hører Ida Ekblad, som bruker et bredt spekter av bildespråk, både figurative og abstrakte, og som maler sine bilder i storformat med mye energi. Tilsynelatende kaotisk blander hun farger på lerretet med overlagte tegninger, noen ganger ved hjelp av en handlevogn. Fredrik Værslev eksperimenterer med approprierte former, materialer og redskaper, for eksempel slike man bruker til å streke opp linjer på idrettsplasser, og produserer gåtefulle former og abstrakte malerier som noen ganger er merkelig like mønsterne fra 1950-årenes terrazzogulv. Ivan Galuzin disponerer også over mange forskjellige uttrykksformer, men på denne utstillingen har vi valgt hans “monokrome malerier”, der han lar maleriet selv ta over den kreative/destruktive prosessen. Når Henrik Olai Kaarsteins lag av malte plastmaterialer, som minner om rester fra en byggeplass, blir hengt på veggen, får de på lignende vis formen og fasongen som blir diktert av deres egen vekt og posisjon. Tiril Hasselknippe, som tidligere har laget skulpturer basert på formene til møbler og surfebrett, lar også formene i arbeidene sine flyte naturlig. Hun støper de skulpturelle objektene sine i sand, som de absorberer, og de blir til merkelige og mystiske objekter. Aurora Passero bruker nylonmaterialer som hun farger i flere toner og nyanser og henger fra taket, og som danner svevende arkitektoniske konstruksjoner. På samme vis legger også Ann Iren Buan subtile fargenyanser på sine arbeider, i dette tilfellet store mengder papir som blir til monumentale installasjoner.

Blant kunstnerne som er opptatt av konstruksjon og dekonstruksjon av former i rommet er Marie Buskov. Med museumsbygningens arkitektur som utgangspunkt dekomponerer og omarrangerer hun konstellasjoner av former som får sitt eget liv. En som også integrerer og absorberer tilstedeværelsen av bygningens eksisterende arkitektur er Camilla Løw, som anvender transparente materialer i konstruksjonen av primære former og elementer. Marianne Hurum jobber med avisutklipp som hun omdanner til abstrakte fotogrammer, og fjerner dem fra sin opprinnelige kontekst ved å leke med form og lys, mens Magnhild Øen Nordahl konstruerer og arrangerer fargede paneler som indikerer sekvenser og tidens gang. Johanne Hestvold arbeider rundt det tomme rom med kobberrør og -tråder, og skaper en delikat tvetydighet mellom verket og veggen i tillegg til omgivelsene generelt. Anders Sletvold Moe forvandler sine appropriasjoner og sitater i størrelse, målestokk og farge, og skaper en stedsspesifikk installasjon som også danner en

meta-forelesning om den abstrakte kunstens historie. Emma Ilija Wyller presenterer klare og elegante former i tre eller marmor, og føyer til en tegning i gull eller rett og slett dekker overflaten med melk, mens Marte Johnslien skaper et naturinspirert meditasjonsfelt av objekter med ulike farger og former. Olve Sande arbeider med gipsplater som han fotograferer og spenner opp på blindrammer som dermed viser sitt eget bilde, mens Petter Buhagen i sine trykte arbeider dykker ned i pikseldypet i figurative bilder og omdanner dem til abstrakte techno-bilder.

På første nivå ser arbeidene til disse kunstnerne ut til å bekrefte at de er oldebarn av modernismen, en periode og en visjon om verden som inntok sin plass på slutten av det 19. og tidlig i det 20. århundre. Som bevegelse var den den dominerende ideologiske kraften mellom 1850 og 1970 innen sosial, politisk, filosofisk og estetisk praksis, med spesiell vekt på forestillingen om sosiale fremskritt. Selvsagt hadde tekniske fremskritt, oversatt gjennom mekaniseringen av produksjonsmidlene – ofte omtalt som “rasjonalisering” – mye å si for modernismens fremvekst, men det viktigste var demokratiets politiske fremskritt og viljen til å fremme rettighetene til den rasjonelle, moderne samfunnsborger. I dag er det norske samfunn i høy grad et resultat av denne lange modernismeprosessen, som et estetisk prosjekt og ikke minst som en rasjonell og demokratisk prosess. Derfor er omdreiningspunktet for disse unge kunstnerne deres forhold til modernismen.

Det er imidlertid ganske åpenbart at det ikke bare er historisk abstraksjon som er til stede i arbeidene til disse unge kunstnerne. Minimalisme og konseptualisme er helt klart også faktorer. Man kan se og forstå dette klarere i arbeidsprosessene deres, og uttrykt gjennom tekstene deres, enn man kan i de ferdige verkene. Og mer enn noen gang spiller verkenes titler en interessant rolle, idet de avslører kunstnernes intensjoner og den tette forbindelsen mellom språk og abstraksjon, en forbindelse som selvsagt er intellektuell og rasjonell, underliggende og fundamental, siden språket er et symbolsk system. Man kan i disse arbeidene også se skyggen av postmodernismen, som har hatt ekstremt stor innflytelse de siste tiårene. Dette er på en måte en selvmotsigelse, men den demonstrerer den merkelige situasjonen for mange internasjonale kunstnere, deriblant norske, med hensyn til deres forhold til historiske referanser. Handler det om å finne en ny uttrykksmåte, finne og åpne opp nye muligheter, heller enn å arbeide med fortrengte og stadig tilbakevendende referanser, ideer som bilder, der opprinnelsen ofte for lengst er glemt eller har sluttet å bety noe?

Mange av disse unge norske kunstnerne snakker i likhet med sine internasjonale kolleger om kunsthistorien som et arkiv. De kan sin historie og er klar over at helt siden slutten av 1940-årene og 1950-årene har abstrakt kunst, deriblant geometrisk abstraksjon og lyrisk abstraksjon, hatt en sterk posisjon i Norge og i Skandinavia generelt. Den danske kunstneren Richard Mortensen og den svenske kunstneren Olle Bärtling spilte en nøkkelrolle i utviklingen av europeisk konstruktiv geometrisk abstraksjon, mens den danske kunstneren Asger Jorn var en av front-skikkelsene i CoBrA-bevegelsen, og i de visuelle løsningene sine kommer de unge norske kunstnerne ganske nær sine historiske referanser. Men maleriene deres er ikke født av de samme intensjonene som de for 50 eller 60 år siden. Fortellingen om historien og dens suksessive brudd har sørget for det. De siste ti årene har unge kunstnere hemningsløst innlemmet kunst-historiske referanser i sin strøm av funnede objekter, idet de betrakter dem som råmateriale for utforming av kunst. Dette fører ofte verkene deres tett opptil “bildet som abstraksjon” -tilnærmingen, der bilder blir betraktet som utdrag av et hele, noe som reiser spørsmålet om representasjon og abstraksjon eller simpelthen representasjonen av abstraksjon. Den utbredte og fortsatte rekapituleringen av abstrakte former i skulptur og maleri som ofte viser seg i de nye mediene, betyr at oppløsningen av historiens linearitet blir det iboende subjektet i disse arbeidene. Kunstnernes forhold til historien er ganske avslappet, og de har ingen problemer med å innrømme sine kunsthistoriske referanser eller påvirkningskilder. Som barn av internettet (og ikke bare modernismens oldebarn) har de brutt med historiens linearitet og er på samme tid i fortiden og nåtiden, idet de forsyner seg av kunsthistoriens bildeverden fra rike informasjonskilder på

internett, uten å avsi dommer, bare skape sitt eget arbeid og rom. Siden de kjenner til mekanismene i forskjellige kunstpraksiser og mestrer sine intellektuelle og konseptuelle redskaper, kan disse kunstnerne tillate seg å holde seg på avstand og nyte den kreative prosessen. Denne virkelige følelsen av glede er merkbar i verkenes intelligens, oppfinnsomhet og eksperimentelle energi.

Derfor er det irrelevant å spørre om arbeidene deres er en fortsettelse, en ny begynnelse i modernismens storslåtte tradisjon eller et tegn på fremskritt innen kunsthistorien. Det vi kan si, er at disse kunstnerne representerer et nytt kapittel i fortellingen om abstraksjonens historie.

Tittelen NN-A NN-A NN-A er en abstrakt forkortelse av Ny Norsk Abstraksjon, lik konkret poesi, ment å formidle den lekne musikaliteten som i høy grad er tonen i utstillingen. På vegne av Astrup Fearnley Museet vil jeg gjerne takke kunstnerne for deres engasjement og inspirerende samarbeid. Jeg vil også gjerne takke utlånerne av de få verkene som ikke er kommet direkte fra kunstnernes atelierer, i tillegg til forfatterne av tekstene i den trykte og den nettbaserte katalogen, som har kastet nytt og interessant lys på den nye abstraksjonen.

 

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet