Om abstraksjon og materialitet – abstrakte uttrykk i kjølvannet av postkonseptualismen

Skrevet av Hanne Beate Ueland


I 2011 ble en ung kvinnelig kunstner tildelt høstutstillingsprisen for et stort abstrakt tekstilarbeid. Verket, som hadde tittelen Fan Their Hearts, Inflame Them More var laget av farget nylontråd, og målte fem ganger syv meter.  Dimensjonene gjorde sitt til at arbeidet kunne minne om et sceneteppe. Andre assosiasjoner gikk i retning abstrakt maleri. Kunstneren bak verket var Aurora Passero, som samme år hadde blitt uteksaminert fra Kunstakademiet i Oslo, avdeling for tekstil.


I begrunnelsen for tildelingen fremhevet juryen Passeros forbindelse til en gruppe kunstnere som arbeidet med en revitalisering av tekstilkunsten. Juryen så en ny tendens i norsk kunst representert ved dette arbeidet, en forsterket interesse for håndverkets og materialenes betydning. Samtidig trakk de paralleller til opart og nonfigurativt maleri.[1] I tiden etter høstutstillingsprisen har Aurora Passero fått mye oppmerksomhet for sine abstrakte tekstilarbeider i håndfarget vevd nylon. Arbeidene hennes er som regel laget spesielt til rommene de stilles ut i, og forholdet til arkitekturen er et viktig utgangspunkt for prosessen. Det siste var ikke minst tydelig da hun i 2013 stilte ut verket Positions på Norsk skulpturbiennale. Det todelte arbeidet forholdt seg både til Vigelands skulpturer og de grågrønne veggene i Vigeland-museets høyloftede utstillingssal. De sarte tekstilene i duse farger (røde, gule og lilla nyanser) var hele 8, 5 meter høye, men opplevdes likevel som vakkert avpassede i forhold til de tradisjonsrike omgivelsene. Passero har markert seg som en av våre mest interessante billedkunstnere i løpet av de få årene som har gått siden hun ble uteksaminert og en omfattende utstillingsvirksomhet vitner om internasjonal anerkjennelse.

Aurora Passero er ikke alene om å lage abstrakte kunstverk med utgangspunkt i en fornyet interesse for materialitet. I 2013 samlet Hans Hamid Rasmussen, som også underviser på avdeling for tekstil på kunstakademiet i Oslo, noen av sine mest lovende studenter til en gruppeutstilling i galleri F15.[2] Foruten Aurora Passero var Ann Cathrin November Høibo, Maria Brinch, Kjersti Willemsen og Camilla Steinum inkludert i utstillingen. Arbeidene deres knytter seg på ulike måter til tekstilkunsttradisjonen og en sterk interesse for materialenes egenskaper, og påfallende ofte resulterer dette i abstrakte arbeider. Line Ulekleiv trekker i sin tekst om Passero forbindelser til Robert Morris’ filtarbeider og Cy Twomblys malerier[3]. Man kan også tenke på Robert Rauschenbergs tekstilarbeider fra 1970-tallet. Det er nærliggende å se forbindelser til senmodernismens malere når man står overfor arbeidene til Passero og hennes samtidige. I koblingen mellom abstrakt maleri og tekstilkunst er det flere berøringspunkter. Og det er relevant å reflektere over hvordan tidligere generasjoner kunstnere har utforsket disse sammenhengene. Ikke minst hvordan kunstnerduoen Løwaas & Wagle på 1990-tallet tok utgangspunkt i de åpenbare forbindelsene mellom den historiske tekstilkunsten og modernismens flatemaleri. Astrid Løwaas og Kirsten Wagle begynte å arbeide sammen allerede tidlig på 1980-tallet, men det var først med de karakteristiske «strømpebuksebildene» på 1990-tallet at kunsten deres for alvor ble lagt merke til. Tekstilarbeider laget med utgangspunkt i resirkulert materiale ble løftet ut av en ren kunsthåndverks-kontekst og stilt ut på billedkunstens arenaer. Da Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur i 2008 laget en retrospektiv utstilling over deres arbeider, påpekte kunsthistoriker Vibeke Waallann Hansen at duoen henter sin inspirasjon like mye fra folkekunst og tekstil, som fra 1900-tallets abstrakte maleritradisjon.[4] Løwaas & Wagle representerte en ny utvikling av tekstilkunsten, som hadde sin første virkelige renessanse i Norge på 1970-tallet, tett forbundet med fremveksten av den feministisk orienterte kunsten. Kombinasjonen nylonstrømper og rutenett (som både viser til den norske åkletradisjonen og det modernistiske maleriet), står som et av de viktigste bildene på sjangeroverskridelse og nye muligheter for tekstilkunsten fra denne perioden.

Dagens unge kunstnere som arbeider med tekstil, er i mye større grad løsrevet fra en feministisk tradisjon og fra forbindelsene til husflid og folkekunst. Aurora Passero beskriver en nærhet til og interesse for materialer og materialitet som utgangspunkt for egen praksis. I et intervju foretatt i forbindelse med hennes deltakelse i Art Basel Miami i 2014 forteller hun at utgangspunktet for hennes arbeider er motstanden og balansen mellom materialer, form, farge, rom og innhold. Hun arbeidet opprinnelig med en lang rekke forgjengelige materialer i stedsspesifikke installasjoner før hun fant frem til sin foretrukne form som er å veve med nylontråder.[5] Det kunstig fremstilte materialet forbindes først og fremst med industriell virksomhet og befinner seg langt fra en tradisjonell tekstiltradisjon. I begrunnelsen fra høstutstillingens jury snakkes det om en ny interesse for materialitet. Implisitt i den kunstfaglige vurderingen av Passeros verk ligger en forståelse av den kunstretningen som hadde vært dominerende i årene frem mot tildelingen. Juryen tenker naturlig nok på den postkonseptuelle kunsten, hvor materialitet og håndverk er underordnet ideen bak verket, som også styrer utførelsen eller presentasjonen. Det er helt grunnleggende forskjeller mellom strategiene til en kunstner som Gardar Eide Einarsson og Aurora Passero, men begge arbeider med abstraksjon. I Einarssons tilfelle kan referanser til det abstrakte maleriets fremste eksponenter være motivert ut fra interesse for det modernistiske flatemaleriet som politisk prosjekt.[6] Som i utstillingen Power Has a Fragrance på Astrup Fearnley Museet i 2010, hvor referanser til ulike (lovløse) subkulturer var sidestilt med Pollock-liknende dryppebilder og Reinhardt-inspirerte monokromer.[7] Det er nærliggende å se Einarssons interesse for det historiske flatemaleriet som en kommentar til den abstrakte kunstens politiske potensiale, ikke bare fra midten av forrige århundre i USA, men helt tilbake til starten av det tjuende århundre hvor abstrakte uttrykk i kunst og design har vært skapt som en følge av radikale politiske standpunkt.[8] Motivasjonen for å snakke om Einarsson og den postkonseptuelle kunsten i denne sammenhengen handler ikke bare om å understreke hvordan den nye interessen for materialitet kan sees som en motreaksjon mot den såkalte idebaserte kunsten. Det kan også være interessant å reflektere over betydningen av interessen for abstraksjon slik den kommer til uttrykk i arbeidene til Mathias Faldbakken, Gardar Eide Einarsson eller Marius Engh i forhold til en etterfølgende generasjon. Den postkonseptuelle kunsten har aktualisert og problematisert arven etter minimalismen og det modernistiske maleriet og lagt til rette for en ny oppmerksomhet om abstrakt kunst. Samtidig skal man ikke undervurdere betydningen av arbeidene til en etablert generasjon av norske kunstnere som gjennom 1980-, -90- tallet og frem til i dag har arbeidet med og utviklet abstraksjon i form av maleri, skulptur, fotografi og tekstil. Jeg tenker på kunstnere som Arne Malmedal, Torbjørn Sørensen, Harald Fenn, Susanne Kathleen Mader, Stein Rønning, Kjell Varvin, Wenche Gulbransen og Hanne Friis.[9]

Blant dagens unge kunstnere kommer  interessen for abstraksjon til uttrykk på ulike måter. En kunstner som Marte Johnslien har undersøkt abstraksjonens betydning i vår tid. Hun er opptatt av hvordan store utfordringer kyttet til miljøproblemer og en ujven fordeling av goder – en tilstand som krever handling – kan forenes med en stadig større interesse for å søke mot det innadvendte, mot mindfulness og meditasjon. I sine kunstneriske prosjekter undersøker hun berøringspunkter mellom ulike tilbaketrekningsstrategier i vårt samfunn, og ser på overførings- eller nytteverdier i en kunstnerisk kontekst. Andre unge kunstnere undersøker abstraksjonens muligheter innenfor en rekke medier og teknikker. Tradisjonelle uttrykk som maleri, skulptur og installasjonskunst står sterkt, samtidig som vi ser hvordan enkelte kunstnere utvider formatene og undersøker abstraksjonens muligheter i møtepunktet mellom lyd og bilde. Slik har vi i dag et vidt spekter av kunstneriske uttrykk som arbeider med en videreføring av abstraksjonens muligheter.

Aurora Passeros koblinger til tekstilkunstens tradisjoner gjør det også interessant å reflektere over hennes produksjon i relasjon til andre unge kunstnere som i stor grad arbeider med utgangspunkt i en utvidet form for materialitet. Flere av disse arbeider med utradisjonelle tekstile materialer som grunnlag for malerier eller bygger opp skulpturelle arbeider basert på eksisterende strukturer. Henrik Olai Kaarstein er en av dem som eksperimenterer med materialbruk og materalitet. Han maler på bilmatter, papplater, soveposer og betongblokker. Resultatet er malerier og skulpturer med en egen fortelling knyttet til materialene som er benyttet. På liknende måte kan vi snakke om Tiril Hasselknippes støpte skulpturer som gjerne tar utgangspunkt i eksisterende strukturer, arkitektoniske elementer, møbler, surfebrett eller løsrevne fragmenter fra det offentlige rom. Gjennom hennes kunstneriske prosjekt går objektenes opprinnelige funksjon gradvis i oppløsning og i stedet oppstår abstraherte former preget av materialer og prosess.

Nærheten til materialene og de materialstyrte prosessene legger til rette for en subjektivt basert abstraksjon. Med sine særpregede vevnader trekker Aurora Passero veksler på den norske billedvevtradisjonen med kunstnere som Frida Hansen og Hannah Ryggen og hun minner oss om den politiske betydningen av den tekstile kunsten på 1970-tallet. Samtidig får vi assosiasjoner til sentrale modernistiske malere. Men først og fremst opplever vi arbeidene hennes i relasjon til betrakteren og omgivelsene de stilles ut i. Verkenes fysiske tilstedeværelse med sine ofte monumentale dimensjoner har stor betydning for hvordan vi opplever dem. I en verden som preges av store politiske og mijømessige utfordringer kan møtet med et arbeid som handler om håndverk, tid og prosess ha en helt egen verdi. Passeros arbeider er ikke først og fremst abstraksjon, de er vevde tekstiler i store formater, som i kraft av sitt eget språk og sin egen stil bidrar til å berike og utvide den samtidige abstrakte kunsten.



[2] Utstillingen hadde tittelen Parabol og ble vist i perioden 28. september til 17. november 2013, http://www.punkto.no/parabol.5125257-181205.html

[3] Ulekleiv, Line, Ivory Tactics, http://www.aurorapassero.com/node/18  

[4] Waallann Hansen, Vibeke, Løwaas & Wagle. Stofflige konstruksjoner, http://www.lovaas-wagle.no/tekstsider/4_wollan_hansen.html

[6] Relevansen av det abstrakte kunstverket som et potent politisk uttrykk med konkret betydning for vår tid blir blant annet belyst i utstillingsserien Abstract Possible, kuratert av Maria Lind. Utgangspunktet for hennes prosjekt var den fornyede interessen for abstraksjon som har gjort seg gjeldende siden slutten av 1990-tallet hvor unge kunstnere både har fortolket arven etter den formale abstraksjonen og skapt sosiale versjon av denne. En annen viktig tendens Lind har undersøkt er abstraksjon i form av økonomiske prosesser, og den siste innfallsvinkelen hennes har vært å se på hvordan abstrakte systemer ofte genererer en viss logikk som er overførbar til nyere politiske motreaksjoner. http://eastsideprojects.org/past/abstract-possible

[8] Se for eksempel utstillingen Adventures of the Black Square. Abstract Art And Society 1915-2015 på Whitechapel Gallery http://www.whitechapelgallery.org/exhibitions/abstract-art/

[9] I fjor sommer laget Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur en utstilling som belyste fremveksten av den abstrakte kunsten i Norge i fra slutten av 1950-tallet. Utstillingen Rom for abstraksjon – Impulser i norsk kunst 1957-75 fremhever sentrale kunstnerskap som har hatt betydning for en videreutvikling av abstrakt kunst i Norge i nyere tid. http://www.nasjonalmuseet.no/no/utstillinger_og_aktiviteter/utstillinger/nasjonalgalleriet/Rom+for+abstraksjon.+Impulser+i+norsk+kunst+1957%E2%80%9375.9UFRjW3E.ips

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet