Umbilical


Skrevet av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Hun har aldri ønsket å føde en datter. Hun forstår ikke hvorfor, men kanskje skyldes det at hun vet hvordan verden er? Trøsten er viljen til liv som hun ser i datterens øyne. Med en gang barnet er født, ser hun at det har en vilje til liv som ikke har noe med henne selv å gjøre. Hun legger den lille varme kroppen inntil sin egen kropp, den gapende tannløse munnen mot brystet, mens hun lar den første gule råmelken renne inn i henne.

Hun ammer barnet, vipper frem og tilbake i stolen, mens hun tenker på hvilke mennesker datteren vil møte på sin vei, hva de kan gjøre mot henne, og hun legger hånden som et beskyttende skjell rundt det myke hodet. Hun klarer ikke la være å se for seg de frykteligste ting, hvordan hun mister barnet i gulvet, hvordan datteren mister seg selv til noen som ikke vil henne vel, og moren ber til en gud hun ikke tror på, om at ingen vil ødelegge datteren, heller ikke han.

Men datteren blir ikke ødelagt, ikke mer enn alle mennesker blir litt ødelagt, hun vokser og vokser, blir stor og sterk, får tenner som biter på morens fingre, på morens blå halssmykke, datteren gnager på morens hjerte, som er ømt og mørt.

Moren vil ingenting annet enn å være hos barnet, hun vil ingenting annet enn å reise vekk, hun frykter dagen hun kommer til å bli forlatt. Men hun reiser ingen steder, uansett hvor motløs hun kan føle seg. Hun vet ikke om styrken kommer innenfra, eller om det er noe som er pådyttet henne, kanskje bare noe skjørt utenfor henne selv som hun klamrer seg til? Hun hvisker at det ikke finnes den ting i verden datteren kan gjøre som er så ille at hun ikke kan komme hjem igjen. Men hun klarer ikke å si det høyt.

Datteren blir voksen, og hun kommer hjem, ingen kjenner henne på den måten moren gjør, samtidig som ingen kan såre hverandre mer enn de to. Det er verre når datteren gråter som voksen enn da hun gråt som barn; de små barna tråkker i foreldrenes fang, mens de store tråkker i hjertet. Moren skjønner at datteren aldri vil bli fri før hun selv er borte for godt.

Så en dag kommer datteren hjem med et barn. Mormoren har elsket barnebarnet sitt fra før det ble født, og hun viser datteren hvordan hun skal legge det nyfødte barnet til brystet, vugge det inn i søvnen, og moren synes ikke lenger det er så skremmende å skulle dø.

For de kommer dit også, til slutt kommer man alltid dit, da datteren må gi den gamle moren mat, og hun ikke ser noen vilje til liv i øynene hennes. Datteren klarer likevel å lage en forbindelse, mellom moren som trøstet henne da hun var liten, og den demente kvinnen i senga, som ikke kjenner igjen sin egen datter, og kanskje er det derfor hun holder ut med dette nye barnet, som alderdommen har gitt henne?

Så trekker moren sitt siste pust, mens datteren trekker hånden sin til seg, og hun lurer på om barndommen akkurat har tatt slutt for alltid.

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet