På danskebåten


Skrevet av Nina Lykke

Hver kveld før jeg sovner lurer jeg på om det blir noe mer nå, om det blir noe mer opphisselse, rive av noen klærne, puste tungt, rødme, miste matlysten. Eller om det er slutt nå. Er det slutt nå? Sånn ligger jeg og hvisker ut i mørket. Er det slutt nå?

            Det krever mer og mer for å komme på vingene. Det krever mer og mer for å lette, komme opp i marsjfart.       

            Det siste året har jeg funnet en slags løsning. Det holder meg i det minste beskjeftiget. En gang i måneden tar jeg danskebåten til København. På Commodore-lugaren øverst på båten er det king size bed, fruktkurv og champagne fra kapteinen. Dette ligner på kjærlighet. Det er bare tull at kjærlighet ikke kan kjøpes. Selvfølgelig kan den det. Det gjelder bare å legge merke til den, ha sansene åpne. Under klærne har jeg på meg dyrt undertøy, for verden er full av kjærlighet, det er bare å strekke ut hånden. Når jeg setter meg ned ved salongbordet i min lugar og åpner champagnen, heller den opp og skåler mot de skrikende måkene utenfor vinduet, da er jeg inne i kjærligheten. Trailersjåføren eller unggutten jeg får med meg på lugaren senere på natten er bare kronen på verket. De fire-fem timene i Nyhavn unngår jeg nattens trailersjåfør eller unggutt, for jeg har ennå klarsynet i behold og jeg vet at vi ikke har et ord å si til hverandre i edru tilstand. Jeg svever rundt på uteserveringene og nyter blikkene fra både menn og kvinner. De lurer på hva det er med meg. De vet ikke hvorfor de ser på meg, en nypult femti-fireåring. Som er lærer. Som går rundt i København og drypper sæd (å bruke kondom ville ødelagt alt).

            Den første uka går jeg og venter på en tekstmelding, en mail, en telefon. 

            Jeg går og venter på et livstegn fra en nittenåring (ennå ikke ferdig utviklet) som antagelig ikke husker hva som skjedde. Eller jeg går og venter på et livstegn fra en alkoholisert finne (som antagelig heller ikke husker hva som skjedde).

            Den andre uka rydder jeg i skapene og tenker: Aldri mer. Jeg går rundt i rommene og tenker: Er det her jeg bor? Hvorfor det? Hvor lenge har jeg bodd her? 

            Den tredje uka bestiller jeg en ny tur, og den fjerde uka sitter jeg på lugaren igjen og heller opp champagne. Rene klær, nytt undertøy. Jeg ser meg i speilet, løfter glasset og sier høyt: Jeg er en sensuell og moden kvinne, leiligheten min er nedbetalt og jeg fortjener en pause.

            Utpå morgenkvisten blir jeg tatt bakfra av en tysker på min egen alder, vi vrinsker og grynter som et helt fjøs, en hel stall, en hel grisebinge, og jeg tenker at nå skulle de sett meg. Hele foreldremøtet. Med måpende ansikter. Sett meg, mine skakende skinker på danskebåten, tyskeren som hele tiden dasker, som om han aldri får nok, dasker og dasker, jah, jah, jah, og det dyre undertøyet som minner om et slags seletøy og som allerede henger i laser. Svetten som renner. Nå skulle de sett meg. Å så pinlig. Så uutholdelig og ubeskrivelig pinlig. Og jeg begynner å se klart, tyskeren har et gullkjede rundt halsen, hårene på brystet hans er hvite, huden er løs. Dette kan jeg se i speilet, at den løse huden hans raser fram og tilbake over knoklene for hvert jukk, og det er det styggeste jeg har sett i mitt liv. 

            Men etter noen dager går jeg og venter på et livstegn fra tyskeren. Jeg vet hvor han bor, jeg vet hvordan jeg skal søke etter folk i de forskjellige landene, og jeg spør meg selv om jeg er syk. Er jeg syk? Er jeg gal? Er jeg avhengig av noe som kommer til å legge livet mitt i ruiner? Men tvers gjennom alt sammen lyser navnet Horst.

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet