Kiefers blybibliotek


Skrevet av Ole Robert Sunde

High Priestess/Zweistromland er den mystiske og doble tittelen på Kiefers installasjon; den monumentale bokhyllen på ca. 24 tonn og som finnes i Astrup Fearnley Samlingen i Oslo; denne todelte bokhyllen, med sine voldsomme bøker (hver på 300 kg) som mer minner om folianter enn bøker, er gjennomført grå, fratatt en bok på den nederste hylleseksjonen – bokhyllen er delt i to, som bærer navnet, håndskrevet på en liksom-avrevet bit, som kan minne om papir, Eufrat; på den andre står det Tigris, og helt nede ved gulvet – hvor hyllene er smalere og bøkene ligger, og i bunnen av boken stikker det ut noe gulfarget, og ser ut som noe trådaktig.

Det er flere tråder som løper mellom kantene på bokhylleseksjonene; der hvor bokhyllene er delt i to, er det også en høyreist glassvegg og alle trådene, nesten som flettet værhår, eller bare tynt utdratt hår, forserer glassveggen, som om det skal være flere berøringspunkter mellom de to elvene Eufrat og Tigris; som også den ene av titlene viser til Zweistromland, mens den andre tittelen High Priestess, er hentet fra tarot-kortstokken og det er yppersteprestinnen som holder i en bok; de to elvene og en bok, og begge seksjonene kan jo også minne om en oppslått kjempebok som renner over av tilbakeholdt syntaks, for det sies jo at disse bøkene til Kiefer skjuler, mellom sine permer, fotografier av jorden, rester av leire, og strå.  

Alle foliantene/bøkene ser ut som om de er våte, eller har tørket inn til å bli rufsete, tjafsete og gir denne tonen av ikke bare å være grå, men gamle, nesten som noe overgitt og glemt, og med sitt format; forlagt av en stamme av kjemper; liksom lesende kykloper, og ikke som Polyfemos, sønn av Poseidon og Thoosas, som var en gjeter og svært naiv, slik han ble trillrundtlurt av Odyssevs, og sikkert ikke en lesende kjempe, og for alt det jeg vet analfabet; hvem er det da som har forlatt denne bokhyllen og dens voldsomme folianter?

Ikke kyklopiske gjetere fra Middelhavets fruktbare øyer, men en stamme fra landet mellom de to flodene Eufrat og Tigris; kanskje en semitisk stamme, for lengst borte, eller som hørensagen; det store felttoget i Troja, der den navnkundige krigeren Akilles, Plevens sønn og hans myrmidoner-hær sloss; ifølge gresk mytologi ble maur metamorfoserte til mennesker, av Zevs, og etter mye om og men Akilles egen hær som var den mest fryktede i Troja.

Så kunne ingen av dem lese, eller de tok seg ikke tid til å lese, ettersom det tok for lang tid, og de sloss for å korte ned tiden, siden alle heltene ville hjem; og det heter jo at Akilles’ spyd, som hans far fikk av den vise kentauren Kheiron, var av ask, og så tungt at bare Pleven og Akilles kunne løfte det, og da kunne de løfte ut og lese Kiefers blyfolianter; men av alle de navngjetne heltene fra den greske antikken, så er det bare Odyssevs, i mine øyne, som kunne ha vært så listig at han ville ha vært nysgjerrig på de store kjempenes bibliotek, om han hadde kommet over det, i en slags mytisk usamtidig samtidighet ved å ankre opp på sjøsiden av Astrup Fearnley, på vei hjem fra Ultima Thule.

Og så det unevnelige; hva står det i de liksom-våte foliantene; er det noe som kan leses, om så var, på hva slags språk; jordens språk, og er det et ukjent alfabet, eller et som alle forstår, om noen skulle greie å løfte ut en av foliantene, før vaktene ville falle i staver, og bla en av sidene opp for å finne de hemmelige sidene om de bortkomne stammer av fortidens kjemper, som om det kunne ha vært sant at en gang var det gullalder, og etterpå har alt krympet; kjempene, bøkene og språket, som om Kiefers blybibliotek er et barometer; de mindres barometer, siden alt det som en gang var enestående, nå er grått, glemt og begrenset.

I det 12. kapitlet i Ulysses av Joyce, møter vi den irske kyklopen kalt «borgeren» og han drømmer om den irske stammen, og når han er på en irsk pub og blir påspandert kaller han det irske ølet for «Landets vin» og så utesker han om den tapte stammen: «Hvor er alle våre savnede 20 millioner irer som skulle ha vært her istedenfor bare fire, våre tapte stammer? Og pottemakeriene og tekstilfabrikkene våre, de fineste i hele verden! Og ullen vår som ble solgt i Roma på Juvenals tid, og linen vår og kniplingene fra Antrims vevstoler, Limerickblondene våre, garveriene og det hvite flintglasset der nede ved Ballybough, og Huguenot-poplinen som vi har laget siden Jacquard de Lyon, og silken vår og Foxfordtweeden vår og relieffbroderiene fra karmelitterklosteret i New Ross som det ikke finnes maken til i hele verden!»

Den irske kyklopen, som også siterer Homer, er en tølper, som kan minne om Polyfemos, bare en mer belest kyklope, som også er opptatt av sine frender, uten at de hjalp Polyfemos, etter å ha blitt trillrundtlurt av Odyssevs og blindet, for som kjempe er han sterk, og dum, til og med som halvgud er han dum, men hvem er det ikke som kan bli tatt ved nesen av Odyssevs, enn Odyssevs selv, ettersom han forteller kyklopen sitt rette navn etter at han, og hans menn unnslipper den blinde, hevngjerrige kjempen og rømmer til havs, mens Poseidon, som er kyklopens far, hører sin sønns rop om hevn, og da møter Odyssevs et vilt og opprørt hav, og det gir seg ikke, som om det understøtter hans forfengelighet.

Og Kiefers urørte blybibliotek; hvor alle bøkene er som noe gjenglemt og forlatt, med sine to benevnte seksjoner av vannveier i Midtøsten; Tigris og Eufrat, som for noen er sivilisasjonens vugge, som det heter, eller var, liksom grammatikkens fortid ikke bøyer av, for det er ikke en stamme som er borte, eller en gullalder; men noe annet som begynner å krympe, ettersom Troja ikke slutter å brenne, som om den slukker og blir påtent øyeblikkelig, nesten som selvantennelse; det er de to protagonistene fredelighet og anstendighet som viker.

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet