Hullene i stikkontakten


Skrevet av Thomas Lundbo

Rikke Ulrikke Jensens bidrag til den store Plastiseringen Av Verden [fig. 1] var, må man kunne si, ubetydelig, men ikke dermed sagt betydningsløs. Ingen prangende monumenter i historien bærer hennes navn. Hun var ikke av dem som iverksatte grandiose, omkalfatrende prosjekter; hun var ikke en hvis vyer og idéer skulle materialisere seg direkte i apparater og innretninger med makt til å endre hverdagen til verdens beboere: Umiddelbart forble deres anskuelser i alt det vesentlige – og det gjaldt også, med ett viktig unntak, for de individene Rikke Ulrikke Jensen betraktet som sine nærmeste – upåvirket av hennes innsats for prosjektet. De store visjonene lå rett og slett ikke for en som henne. Kunne vel hun komme på, lik en Christo, å plastisere øyers maritime omland med et belegg av rosa plast som opptok vannets krusninger i seg, og reflekterte sollyset i et dust spill av pastellnyanser som fikk menneskene til å drømme om en bedre tilrettelagt verden? Kunne det vel falle henne inn å utvikle revolusjonerende nye plasttyper, eller forestå utbredelsen av dem gjennom fremtidsrettet gründervirksomhet og entreprenørskap? Nei, Rikke Ulrikke Jensen var en av sliterne, hun foretrakk å arbeide i det stille, i den grad ordet «foretrakk» er betegnende for livsvalgene til en som henne, enn si ordet «valg»: Rikke Ulrikke Jensen var nettopp en som ikke valgte. Hun tok imot det som ble budt henne, og kjøpte det reklamen og mote- og interiørbladredaksjonene pekte ut for henne, så langt privatøkonomien tillot det. Anskaffelsene lot hun stagnere i sitt private eie som løsøre hun i større eller mindre grad opparbeidet en følelsesmessig tilknytning til, eller hun sendte dem videre i kretsløpet etter fattig evne. Hun kjøpte noe plastinnpakket mat – en ferdigsmurt sandwich, et salathode, to svinekoteletter – som hun spiste etter å ha kvittet seg skjødesløst med plastemballasjen. Handleposen kastet hun fra seg der det måtte passe. Vips, så var den vekk, tenkte hun. Men når hun satte seg til for å hygge seg, var det alltid med en følelse at noe hindret henne i å nå fram til den egentlige hyggen, en annen og bedre hygge, og hun klarte ikke å se for seg noen utveier eller alternativer [fig. 2].

            Det lille mennesket i den store sammenhengen: uten evne til å endre verdens gang, men som holder bevegelsen ved like, som ikke starter, men som viderefører, ved sin blotte tilstedeværelse i maskineriet. Rikke Ulrikke Jensen drysset noen rudimentære plastfragmenter utover verden, hensiktsløst, og med stort svinn, hvorav det meste endte i veikanter og på strender, eller ble flammenes rov i avfallsanleggenes forbrenningsovner, men noe ble også tatt med av havstrømmene for å medvirke i datidens primitive forsøk på plastisering av sjøfugl fra innsiden, eller i skapelsen av de første minikontinentene, løst sammensatt av diverse rekplast [fig. 3], som i hennes epoke drev for vær og vind i Stillehavet, ennå ubefolkede.

            En langsom revolusjon begynte å gjøre seg gjeldende rundt det siste årtusenskiftet, også i Rikke Ulrikke Jensens tilværelse. Hun fornemmet det gradvis; noe slapp taket i henne etter hvert som plastiseringen ble mer planmessig. Som en ubevisst stadfestelse av egen delaktighet installerte hun i 2001 de første plastimplantatene i kroppen, da hun byttet ut alle amalgamplombene i sine karies-skadde tenner. Dette skjedde samtidig som man på makro-nivå begynte å se fordelene med plastiserte idrettsarenaer og parkanlegg, og dekket større fastlandsarealer med plastbelegg. Men viktigere: Det var på denne tiden man begynte å sende overskuddsplast til plastiseringsfabrikker i Tyskland for videreforedling [fig. 4]. Rikke Ulrikke Jensen samlet inn fryseposer, bobleplast og skumskåler, hun skylte tomme sjampoflasker og dressingbegre og la alt sammen i egne sekker som hun leverte til de renovasjonsetatens utsendte medarbeidere. Tilbake kom slanger og rør, kanner, ryggsekker, klokker og alskens byggematerialer i plast – noe også til Rikke Ulrikke Jensen. Hun tok en salat ut av plastemballasjen, tilberedte den i en plastbolle og serverte den til seg selv med et gult salatbestikk i herdet plast, og når hun satt i sin nye blå plaststol ved respatexbordet og tygde salaten med sine plastforsterkede tenner, mens hun lyttet til musikken som lå lagret i en CD-plates polykarbonat, slik den blandet seg med lydene som smøg seg inn gjennom det åpne PVC-vinduet, da kunne det virke som om hun var i ferd med å tre ut av en tilværelse på innsiden, i rotet, omklamret av de tilfeldige sammensetningers skrubbete uorden, for heretter å gli friksjonsfritt gjennom livet langs jevne overflater.

            På denne tiden fant også Rikke Ulrikke Jensen noe hun identifiserte som selve kjærligheten. I hvert fall for en stakket stund opplevde hun en lykke like glatt og glansfylt som mikroplasten i kremene hun smurte ansiktet inn med. Gjennom en venninne traff hun Eiliv Elias Monsen, en snill og ukomplisert mann [fig. 5], ingeniør av utdannelse, med en solid stilling i et petrokjemisk industriforetak. Selv hadde Rikke Ulrikke Jensen etter endt farmasiutdannelse fått fast ansettelse på apotek i et kjøpesenter, og samlet var inntektene deres gode nok til at de kunne kjøpe et rekkehus i et noenlunde fornemt forstadsstrøk, som de innredet med laminatgulv og folierte møbler fra IKEA.

            Etter tidens mest utbredte kriterier for tosom lykke, skulle den krones med familieforøkelse, i form av et barn som skulle være frukten av selve det tosomme samlivet. Eiliv Elias og Rikke Ulrikke prøvde alt; først det sedvanlige seksuelle samkvemet, konsentrert om perioden for eggløsning, etter hvert også supplert av gymnastiske øvelser med antatt gunstig effekt på kjønnscellenes forening, og medikamentell hormonstimulering, og til slutt forskjellige former for assistert befruktning. Noe avkom grodde imidlertid aldri fram i Rikke Ulrikke Jensens buk, som etter grundige undersøkelser ble diagnostisert som infertil: Organismen hennes tilhørte en type som ikke hadde tilpasset seg de økte forekomstene av ftalater i omgivelsene [fig. 6].

            Objektivt vurdert skulle ikke en slik ikke-begivenhet ha noen innvirkning på Rikke Ulrikke Jensens lykkefølelse. Ingen avgjørende kvalitativ endring hadde inntruffet i tilværelsen, gitt at samboer Eiliv Elias’ lynne ikke ble nevneverdig affisert av barnløsheten. Han lot egentlig ikke til å bry seg, hvilket imidlertid påvirket Rikke Ulrikkes humør i ytterligere negativ retning. Dette ble tolket som en ufølsomhet med opphav i en fundamental karakterbrist, og da kunne han ikke lenger inkarnere kjærligheten for henne. Det gjorde derimot det som ikke var, men som til stadighet ble gjort nærværende gjennom de voksende magene til de av venninnene som hadde hatt hellet med seg i bestrebelsene på formering. Rikke Ulrikke Jensen kjente med andakt på den oppspilte huden, nøt følelsen av den pulserende varmen bakenfor, og lyttet stille til venninnenes utgytelser om svangerskapets pinsler, som tanken på et levende barn innhyllet i et heroisk skjær; senere var hun ikke vanskelig å be når de oppfordret henne til å assistere i bleieskiftene på de nyfødte, og lot henne tørke av den tilgrisete spedbarnshuden med velduftende våtservietter. I sengen hjemme samme kveld, kanskje etter et samleie hun atter en gang antok var fruktesløst, ble hun liggende våken og stirre i taket [fig. 7], uten å finne det spor behag i synet av listverket i ekstruhert polystyren. Alt som fantes da for Rikke Ulrikke Jensen, var uteblivelsen, den fortærende uteblivelsen.

            Et vendepunkt: En lørdag formiddag under et besøk hos en venninne med en datter som allerede var blitt tre år gammel, fikk Rikke Ulrikke Jensen observere denne i lek med en BABYborn®-dukke. Dukken var designet med et særs livaktig utseende og åtte egenskaper som etterlignet barnets vitale funksjoner: BABYborn® kunne gråte, kunne sove, kunne drikke, kunne tisse i bleien, kunne spise, kunne gå på potte, kunne bades, kunne beveges. Og, bør det tilføyes, kunne flyte. Moren forklarte mens datteren demonstrerte. Rikke Ulrikke Jensen så hvordan hun tørket vekk en tåre fra dukkens kinn mens hun pludret mildt med henne: «Så, så Lise-Lotte». Så viste datteren hvordan hun gjorde når hun blandet ut det spesiallagde grøtpulveret møysommelig med vann, før hun førte den medfølgende skjeen forsiktig mot dukkens munn og sa: «Spise nå, Lise-Lotte. En skje for mamma, en skje for Rikke Ulrikke.» Og Rikke Ulrikke fikk være med inn på badet da grøten hadde endt sin ferd gjennom Lise-Lottes tarmsystem og lå igjen som en våt flekk i engangsbleien. Sammen tappet de lunkent vann i vasken og dyppet Lise-Lotte nedi, før de tørket henne kjærlig, la bleie på den rene stumpen og svøpte det lille nurket i et rosa ullpledd. Mens Rikke Ulrikke Jensen etterpå satt og drakk kaffe og slarvet med sin venninne, skottet hun med jevne mellomrom bort på jenta som satt i en krok og kjælte med Lise-Lotte: Morskjærligheten lyste av henne; kontakten mellom barnekinnet og dukkehuden utløste en energi Rikke Ulrikke Jensen kunne kjenne der hun satt som en ilende prikking som minnet om statisk elektrisitet. Hun mistet tråden i venninnens betroelser.

            Noen dager senere ringte Rikke Ulrikke Jensen til apoteket hun var ansatt ved, og meldte seg syk. Litt utpå formiddagen bega hun seg per buss til et kjøpesenter i utkanten av byen, der hun gikk inn på en filial av leketøysforhandleren Toys’R’Us [fig. 8] og plukket med seg en BABYborn® interaktiv jentedukke og fire sett med klær. Hun takket ja til ekspeditørens tilbud om å pakke den inn. Vel hjemme flerret hun papiret hastig av, rev opp esken og befridde dukken for stripsene som festet lemmene til den laminerte kartongen. Så kledde hun av seg på overkroppen og la den lille skapningen inntil brystet. Hun kjente hvordan de glatte, lettere klebrige materialene mottok varme fra hennes egen kropp og returnerte den mens hun vugget dukken forsiktig. «Så, så,» sa hun. Hun kalte henne Tine-Martine.

            Selve urscenen, gjenskapt i utvekslingen mellom kroppsvev og plast: Moren som mater barnet [fig. 9]. Rikke Ulrikke Jensen hadde litt vann i en skål, drysset i grøtpulveret fra en av de fem posene som fulgte med i esken, rørte. Hun plasserte Tine-Martine i stabil sittestilling foran seg og stakk en skje med grøt inn i den åpne munnen. Barnet tok imot. I ukene som fulgte, gjentok Rikke Ulrikke Jensen ritualet så ofte at det ble tømt for all symbolverdi og ble redusert til det enkle, konkrete gjøremålet det var: mating, en fysisk handling her og nå, som i sin nakne materialitet – skjeens berøring med barnets bitt i forlengelsen av morens hånd – ble livgivende, eller snarere, livsutvidende: Rikke Ulrikke Jensens gest brakte ikke Tine-Martine til liv ved transsubstansiasjon, men ved overskridelse, og opphevelse av skillet mellom et liv av kjøtt og blod, fibre og ben, og andre tenkbare former for liv. Slik ble ikke Tine-Martine en Golem, men en prototyp på selve Det Nye Livet, mens Rikke Ulrikke viste seg, i all sin uanselige anonymitet, som sann pionnér.

            Den som skaper liv må på sikt bøte med sitt. En mor skal heller ikke overleve sitt barn. Den neste tiden erfarte Rikke Ulrikke Jensen en livsfylde så gjennomgripende at den presset alle andre følelser ut i ytterkanten av persepsjonsfeltet. Rikke Ulrikke matet Tine-Martine tre ganger om dagen eller flere ved behov, tørket av munnen hennes, la henne inntil brystet sitt, uttalte noen trøstens ord, badet henne, skiftet bleie, kledde henne i rent tøy, trillet henne i vogn rundt på linoleumsgulvet, uten å la seg merke ved svulstens vekst i kroppen. Rikke Ulrikkes Jensens organisme var heller ikke tilpasset mengden polyamider i gjenstandene, men ingenting skulle få hindre henne i å realisere moderskapet til fulle. Av samme grunn sluttet hun å gå på arbeid, hun tok ut svangerskapspermisjon for egen regning, riktignok uten å informere Eiliv Elias om forholdet. Om ettermiddagen plasserte hun med tungt hjerte Tine-Martine i kjellerboden før han kom hjem, og konsentrerte seg om å være en god partner for samboeren, som registrerte en intensivering av kjærlighetsforholdet deres i denne tiden. I helgene stakk hun seg bort så ofte hun kunne under påskudd av å skulle hente noe i boden for å sikre den lille et minimum av stell.

            Da Rikke Ulrikke Jensens uoppmerksomme kjæreste omsider oppdaget at hun ikke lenger bidro til husholdningsøkonomien, var hun allerede i terminalfasen. Hun sa ingenting om årsaken til avgjørelsen sin; situasjonens alvor gjorde det også vanskelig å avkreve noen forklaring. Eiliv Elias slo seg til ro med at partneren hadde ønsket å bruke sine siste måneder på en mest mulig meningsfull måte, hvilket kanskje var uforenelig med det daglige arbeidet på apoteket, og prøvde så godt han kunne å gjøre sitt til at Rikke Ulrikke fikk en verdig avslutning på livet.



To uker etter Rikke Ulrikke Jensens sorti fra livet, hadde Eliv Elias opparbeidet det nødvendige motet til å rydde i etterlatenskapene hennes. På en hylle i skapet hun hadde pleid å bruke i kjellerboden, fant han Tine-Martine, kledd i sin fineste kjole, sittende med bena utover kanten. Han kunne ha nøyd seg med en lett undren, og bare spurt seg hastig: «Hva i all verden gjør den dukken der?», før han la den i esken merket «loppis». Men han reagerte med en overmannende forbløffelse. Han ble stående som forsteinet og stirre inn i Tine-Martines øyne. En gjenbleven tåre i hver av krokene fikk dem til å glinse. En åpenbaring: ikke sannheten om hva som hadde skjedd, ikke synet av sin egen sorg, speilet i det fuktige pastellblikket, men snarere et innsyn, et innblikk; Eiliv Elias Monsen så rett inn i Tine-Martines sjel, i den anima Rikke Ulrikke Jensen hadde tilført ved å innlemme henne i livet [fig. 10]: et livlig sinn som levde seg inn i hans, som følte med ham, led med ham. Eiliv Elias trakk Tine-Martines armer opp til et favntak, la dem rundt halsen sin og falt om på gulvet, hulkende som et lite barn, overmannet av en omsorg av en annen verden.

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet