Informasjon om kunstverket

Tittel
Suicide Machine
Årstall
2010
Medium
Størrelse
320 x 244 cm

Dan Colen

f. 1979

Amerikanske Dan Colen er en del av den unge kunstscenen rundt New Yorks Lower East Side. Uhøytidelig blir den kalt for ”Bowery School” og omfatter kunstnere som Colen, Nate Lowman, Aaron Young, Ryan McGinley, Gardar Eide Einarsson, Banks Violette, Dash Snow (som døde i 2009), Agathe Snow, Hanna Liden, Lizzie Bougatsos og Adam McEwen.

De viser alle et sterkt engasjement for byen de bor i og subkultur generelt. Deres narrativer dreier seg om de sosiale strukturene som påvirker vår tid; de er smarte, ærlige og sosialt årvåkne – de er ”street kids”-kunstnere. Denne nye generasjonen av kunstnere har tatt opp i seg og beveget seg forbi de filosofiske spørsmål som ble reist av appropriasjonskunsten, som var den ledende retningen i amerikansk kunst etter Marcel Duchamps readymades og kubistcollagene. I flere tiår var denne europeiske innflytelsen fremtredende, noe som først og fremst førte til pop-kunstnernes selvbevisste bruk av sitater og senere til konseptuelt baserte praksiser som reprodusert fotografi (Richard Prince, Sherrie Levine), kopiert maleri (Elaine Sturtevant, Mike Bidlo) og fantasiarbeider basert på populærkulturelle referanser (Cindy Sherman, Jeff Koons).

Colen, derimot, arbeider direkte ut fra sitt eget miljø. Kunstneren beveger seg både innenfor og utenfor parametrene i kunsthistorien, der det fremdeles legges vekt på det beaudrillardske ”simulakrumsamfunn”. Han fjerner seg fra rotfestede ideer om autentisitet og originalitet og går løs på forskjellige sjargonger og sjangere på samme måte som han gjør i den virkelige verden: full av råmateriale til nye arbeider. Uten ironi stuper han rett ned i kunsthistoriens repertoar og plukker ut temaer og ideer som sannsynligvis også andre arbeider med, men som han er overbevist om vil resultere i noe som ikke desto mindre vil skille seg ut.

    Colens oeuvre består av malerier, foto, skulpturer, installasjoner, readymades og film. Han er en urban poet hvis fortellinger krysser indre og ytre rom, offentlige og private. På samme tid inviterer han betrakteren inn i en intim, personlig sfære og ut på gatene i urbane miljøer som er preget av rå konfrontasjoner og der man er i en konstant kamp for å markere sitt territorium. Lerretene hans fører oss fra kunstnerens soveværelse og introspektive selvportretter der imaginære og virkelige skikkelser befinner seg i den samme magiske realismen, via ikke-spesifikke urbane møtesteder tilgriset med dueskitt, tyggegummi, graffiti-utrop, søppel, knuste vinduer og basketballplater til naturlige habitater med gress, jord og blomster.

    Alle Colens arbeider vitner om en konstant, intens dialog med kunsthistoriske skikkelser som Jackson Pollock, Arman, Yves Klein, Jeff Wall og Richard Prince. Hans ikke-lineære narrativer, eller historier i historien, skaper et hyperrealistisk billedspråk som på en innfløkt måte kombinerer virkelighet med fantasi og religiøs metafysikk med Walt Disney. Kunstneren har i det siste tiåret utviklet et konsekvent kunstnerskap der utgangspunktet er hyperrealisme, trompe l’oeil og illusjonisme. Han nekter å la seg diktere av av forventninger om at språk og form skal forenes. Dette er ikke en frigjort og tradisjonell nyoppfinnelse av ”ekspresjonisme”, men heller en form for ”objektifisert uttrykk”, ladet med flertydigheter og en unik dialektikk mellom form og innhold. Her møter hyperrealismen graffiti og abstrakt ekspresjonisme. Skjønt Colens malerier kan se ut som ”klassiske” abstrakte malerier, ladet med energi, kraft og maskulinitet i stil med Pollock, er de faktisk ”figurative” fremstillinger av fugleskitt, avtrykk av et gressjorde, eller ”gestualitet” med tyggegummi. Arbeidene hans, som er teknisk meget dyktig gjennomført, blir spesielt sarkastiske og subtilt kyniske når referanser fra populærkulturen møter kunsthistorien.

    Colens arbeider beskjeftiger seg med dualitet og innbefatter en fragmentert, gradvis sanseoppfatning: form og innhold synes fra tid til annen å være uavhengig av hverandre. På en deleuziansk måte klarer de å fremkalle øyeblikk av ”ekte følelser” før kunstverket åpenbarer seg. Langt fra å være kopier av Pollocks dryppe-malerier er Colens tyggegummimalerier oppriktige autonome arbeider av semiotisk abstrakt karakter der kunstneren enten etterligner dueskitt ved å bruke oljefarger, eller erstatter oljen med tyggegummi eller konfetti. En metaforisk tvetydighet oppstår i Colens arbeider, eller mer presist, en subtil transformasjons- og subversjonsprosess gjennomsyrer bildene hans. Selv om første inntrykk antyder kjølighet og distanse, føler man snart hans begeistring for det han arbeider med. Med hensikt frigjør han grepet om materialene (fugleskitt, tyggegummi) og lar resultatet gå ut over den opprinnelige ideen for i denne prosessen å føre betrakteren nærmere verket. Til tross for at han gjerne vil forkaste det, insisterer han på at kunstverkets ”aura” finnes i de små feilene som oppstår under skapelsesprosessen. Han beholder trassig en slags kontroll gjennom bruken av hyperrealisme og bestemmer således hva som er virkelig og hva som faller ”ut over virkeligheten”. Ved å distansere seg fra den kreative prosessen får Colen frem sin unike, metaforiske sammensmeltning av skeptisisme og subversiv humor – ikke bare rettet mot Pollock, men mot kulturhistorien generelt.
    Det er fristende å se Colens malerier av plakater med bilder av savnede – og etter hvert glemte – tenåringer og de slitne og forlatte møteplassene invadert av duer og dueskitt i lys av en generasjonskonflikt mellom desillusjonert ungdom og en etablert, om enn avleggs idé om høykultur. Selv om de store maleriene hans kan sammenlignes med abstrakt-ekspresjonistiske malerier som betegner høydepunktet i amerikansk modernisme, er de i virkeligheten portretter av fugleskitt. De er ”action paintings”, laget av tyggegummi, med alle dens konnotasjoner til det kunstige, likeglade og meningsløse. Disse selvrefererende bildene inviterer oss inn i en verden av sansebedrag. Ved å blande fantasi og virkelighet, drama og frivolitet illustrerer Colen en nihilistisk innstilling og et ønske om å unnslippe. Hans ypperlige virkelighetsskildringer dreier seg ikke bare om selve objektene, men også om at betydningen av diskursene om og representasjonene av virkeligheten blir større.

GBK 

Go

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet