Informasjon om kunstverket

Tittel
Untitled (Braker I)
Årstall
2007
Medium
Brodert tekstil, stål, hjul
Størrelse
146,7 x 120,6 x 15,2 cm

Trisha Donnelly

f. 1974

Trisha Donnelly (f. 1974) er en multimedial kunstner som uttrykker seg gjennom skulptur, video, tegning, lyd, performance osv. Men kunsten hennes har ofte vist seg å utfordre tradisjonelle sjangerbeskrivelser, og i omtaler av henne verk tvinger det seg frem andre kategoriserende begreper, som «metaforiske fenomener», «gravitasjonskrefter», «energifelter» eller «visjonære prosjekter».

Disse beskrivelsene antyder at vi har å gjøre med et kunstnerskap som forholder seg til en utvidet forståelse av kunstverket i tid og rom.

Et verk som ofte trekkes frem i et forsøk på å definere Donnellys oeuvre, er den sagnomsuste performancen som fant sted på Casey Kaplan Gallery i New York i 2002. Under åpningen av utstillingen red Donnelly inn i galleriet på en hvit hest og holdt en tale om Napoleons tilbaketrekning og nederlag. Hendelsen ble verken filmet eller fotografert etter kunstnerens ønske, likevel har den overlevd i form av gjenfortellinger. Verket har vært tolket som en menneskeliggjøring av den opphøyde keiseren. Ved å tillate Napoleon å innrømme sitt nederlag har hun tilført en dimensjon til opplevelsen av ham som historisk person. Og dermed blir den mye omtalte hendelsen en kommentar til historieskrivning og –forståelse, omtrent som en magisk tidsmaskin med uante krefter. 

En liknende sensibilitet for dimensjoner, av den konseptuelle oppfattelsen av tid og den fysiske forståelsen av rom er nødvendig for å nærme seg Donnellys kunst. Hvor går grensene mellom skulptur og rom? Kan lyd oppleves som skulpturell form? Ulike lyder, en klokke som ringer, drønnene fra en kanon eller ordene Oh Egypt uttalt og avspilt i sakte tempo, alle disse eksemplene har en fysisk tilstedeværelse i rommet til tross for sin immaterialitet. Samtidig som lyd kan være skulptur, utfordres grensene mellom lyd og tekst. En serie tegninger fra 2002 har for eksempel titler som bare eksisterer som lydfiler, en lyd som, passende nok, ikke kan beskrives med ord. 

Donnelly har en egen evne til å utnytte potensialet som ligger i et medium på nye måter. Hun krever at fotografiet eller tegningen skal overskride sine forventede parametere, og hun forventer av oss at vi skal klare å oppleve alle fasettene. Et eksempel er verket The Redwood and the Raven, 2004 som består av 31 svarthvitt fotografier av danseren Frances Flannery som utfører en dans hun har koreografert til et dikt av Edgar Allan Poe. Hvert av bildene i serien ble vist enkeltvis en dag hver. Slik kan fotografiene oppleves som en ekstremt langsom animasjonsfilm, hvor hver bevegelse varte i 24 timer. 

I 2001 laged Donnelly verket Blind Friends som er et svart-hvitt fotografi av en gruppe mennesker på en strand. Verket ble til ved at kunstneren samlet noen venner på stranden og ba dem begynne å gå mot vinden når hun sa i fra. Da bildet ble tatt hadde alle begynt å gå i forskjellige retninger. Verket er en fin instruksjon til Donnellys kunstnerskap, fordi kunsten hennes handler om at det finnes flere veier til målet, og at selv om noe ikke er synlig, så betyr det ikke at det ikke er der. Denne interessen for det overnaturlige gjør at Donnelly ofte blir sammenliknet med andre kunstnere som har vært opptatt av spiritisme og okkulte fenomener, som Marcel Duchamp, Alfred Jarry eller Joan Miró. 

Kurator Laura Hoptman mener at den generelle utfordringen med å forklare Donnellys kunst er det som gjør den så viktig akkurat nå. Dagens kunst er preget av det utpreget lesbare og Donnellys kunst befinner seg som vi har sett utenfor språkets spesifiserende domene. Hun er, som mange av hennes samtidige, inspirert av den nederlandske kunstneren Bas Jan Ader og hans suksessformel av antikommunikasjon, selvmystifisering og antidokumentasjon. Hennes verk er i alle høyeste grad samtidige, en radikal reaktualisering av ideen om kunst som en kroppsliggjøring av det absolutte. Hoptman peker på at det var Barnett Newman som først trakk opp linjen mellom det å lage og det å skape, det å bringe inn ny totalitet som et mål i seg selv. For Newman handlet det om intet mindre enn en mulighet til å bidra til virkeligheten, og Donnellys kunst går inn i denne sammenhengen. Begge kunstnerne tror at noe som er er i i kraft av seg selv og at det ikke kan nås av for eksempel språket. Slik kan vi si at Donnellys bruk av ulike medier undersøker dybden i det feltet hvor man ved hjelp av vilje, fantasi og innbilning gir liv til "ting". Derfor blir det viktig for henne å redusere bruken av aksepterte koder eller lingvistiske strukturer i et forsøk på å legge til rette for intuisjon, minne og fri assosiasjon. 

HBU 

Go

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet