Artists


  1. A
  2. B
  3. C
  4. D
  5. E
  6. F
  7. G
  8. H
  9. K
  10. L
  11. M
  12. N
  13. P
  14. R
  15. S
  16. T
  17. W

Nate Lowman

f. 1979

Nate Lowman er aktiv i den amerikanske kunstverdenen, og mer generelt innenfor forbruker- og mediesamfunnet, ved kontinuerlig å omstrukturere bilder og andre visuelle symboler. Råmaterialet til arbeidene henter han fra nyheter, populærkultur og kunsthistorie, og han skaper nye sammenhenger gjennom sine egne tolkninger, tanker og følelser.

Han velger ut bilder av kjendiser og helt vanlige mennesker, også sine egne slektninger, og lager personlige fortellinger om enkeltmennesker og hendelser. Så lar han fortellingene leve sitt eget liv, og åpner for at et symbol kan gli over i et annet og derved skape uendelige muligheter og en mangefasettert historie med åpen slutt. Kunststykket er utvelgelsen, sammenføringen, orkestreringen og manipuleringen. Nate Lowmans kunst speiler den amerikanske samtiden.

At Lowman har hentet mye inspirasjon fra arbeidene til Duchamp, Warhol, Prince og Noland er tydelig når man ser på den gjentatte bruken/ appropriasjonen av hverdagslige objekter og bilder. Han er imidlertid en kunstner av sin egen tid -- en tid som skiller seg mye fra perioden da forbildene hans var aktive (Lowman ble født i 1979).  Han er ikke utelukkende interessert i å utforske det som er readymade og skape kopier av populærkulturen, slik avantgarde-kunstnerne gjorde på 1960- og 1970-tallet, eller den postmoderne trangen til å fjerne autensitet og avsendere/opprinnelse. I motsetning til forgjengerne er Lowman først og fremst opptatt av å fortelle historier. Ved å fortelle/uttrykke seg i første person, blir han selv hovedperson i de virkelighetsbaserte historiene og presenterer sin egen oppfatning om de aktuelle personene og hendelsene som omfattes. Fragmenter fra media og kunsthistoriske referanser blir likeverdige byggesteiner i de subjektive fortellingene. Siden alle historier er tidsbestemte, er tidsbegrep og tidsforløp alltid sentrale elementer i Lowmans arbeider. Illustrasjoner fra forskjellige tidsepoker og kontekster blandes i mange av arbeidene hans og åpner opp for ikke-linjære tolkninger som inviterer betrakteren til å skape sine egne inntrykk.


Vanligvis åpner Lowman historien han vil fortelle med ett eller flere symboler. Dette kan være tegn, ord eller bilder, og de har ofte sin opprinnelse i saker som sirkulerer i media -- både aktuelle nyheter og eldre hendelser. I arbeider som “A Civil Disobedience”, 2005, “Untitled (History of the SUV – No Blond Jokes)”, 2005, og “George Bush Doesn’t Care About Black People”, 2005, plasseres disse symbolene sammen med relaterte bilder som iblant fungerer som sammenligninger og andre ganger skaper konfrontasjoner. Sammensmeltingen av bilder og symboler skaper et vell av konnotasjoner som iblant oppleves som overraskende emosjonelle, og ettersom flere og flere konnotasjoner tas i bruk, blir utgangspunktet enten forsterket eller forlatt. De samme bildene går iblant igjen i forskjellige verk og skaper forbindelser og synergier, og gjerne også en mystisk sammenheng som danner en større enhet enn de individuelle verkene.

De fleste verkene tar utgangspunkt i et grunnlegende konsept eller tema, som Lowman utvikler videre. I “More or Less” fra 2001-2003, lager han et system av/systematiserer han bilder av mer eller mindre velkjente menn med skjegg: Jim Morrison, Charles Manson, Taliban-skobomberen, Kurt Cobain – og et bilde av sin egen far. Hver av mennene har sin egen historie og tilhører sitt eget område og en egen tid i historien, men ved at de opptrer sammen i Lowmans verk påminner de oss om at de alle er deltagere i det samme verdenssamfunnet, med forbindelser og fellesnevnere utover faktumet at de alle har skjegg. I “Young and Restless”, 2004, et annet verk der han setter objekter i system, presenterer Lowman en gruppe mennesker som enten har opplevd en ulykke eller er dømt for kriminalitet ved en viss alder. Her forankres de åpne historiene i en grunnleggende idé om noe som gikk galt. I disse vegg-collagene tar Lowman flittig i bruk subtile og intelligente ordspill og visuelle hint (ofte tydelig i forholdet mellom tittel og verk), noe som avslører den doble visuelle og verbale mekanismen som underbygger kunstverkene han presenterer. Denne mekanismen finner du også i enkeltverkene hans – for eksempel demonstrert i "The last supper"-maleriet fra 2009, et uskarpt bilde av en buss med illegale immigranter fra Mexico, montert vertikalt.  

Ut over gamle bilder og symboler i ny kontekst, handler Nate Lowmans kunst også til stor del om subtile forvandlinger. I “Paper Airplane,” skaper en brettet tjuedollarseddel et bilde av Twin Towers i full brann. På en lignende måte viser "How to Redeem Your Towed Vehicle (black)" redskaper fra en kranbilformet til et krusifiks. Lowman approprierer/bruker et glossy fargebilde fra månedsmagasinet Vanity Fair (som viser Scarlett Johansson, John Ford og Keira Knightley) i "Untitled", og forvandler det til et sort, hvitt og brunt silketrykk der han fremkaller en radikal stemningsendring fra glamour til alvor samtidig som han i prosessen fremhever sensualiteten og det uuttalte i situasjonen. Forvandlingen skjer ikke bare innenfor bilderammene, men også, og kanskje vel så mye, i sammenstillingen av bilder, der merkelige og ofte absurde assosiasjoner skaper en omtumlende flyt. På denne måten kan et "hull" gjennomgå en metamorfose fra å være et kulehull, bli et hull på en golfbane og til slutt bli en analåpning. På samme måte/Likeledes forstår du, hvis du kjenner til at "Oil Rigg Series" fra 2005 er en nytolkning (transformasjon) av det berømte omfotograferte "Cowboys" av Richard Prince, at dette er en ny vri som trigger metaforen.

I likhet med utstillingene hans, er Nate Lowmans verk konstellasjoner av symboler. De består av mengder av visuelle fremstillinger i mange forskjellige typer materialer, inkludert readymades, silketrykk, fotografier, tegninger og fotokopier i forskjellige størrelser og former. På veggen kombineres disse slik at de danner en collage, en samling av bilder og illustrasjoner med svært forskjellig/varierende opprinnelse. Det er ikke forsøk på å skape en “trompe l’oeil”-effekt. I disse enorme veggmaleriene fins det hverken linearitet eller noen veiledning til hvordan de skal tolkes, bortsett fra hintene du kan finne i titlene. Bildene kan leses i valgfri rekkefølge. Lowman vil ikke skape et hierarki blant bildene eller la ett enkelt, ikonisk bilde dominere og stå i sentrum for betrakternes oppmerksomhet. I stedet er det interaksjonen mellom de forskjellige bildene som er viktig, og budskapet formes ved å la blikket gli fra bilde til bilde. Det er som et lappeteppe der bildene er jevnbyrdige. Han ønsker ikke å skape spektakulære konstruksjoner: Samtidig som metoden initierer et utgangspunkt for historien, er Lowmans mangefasetterte fortellerstruktur åpen for å la betrakteren skape historien selv. Det er alltid en reell plass for tilskueren.

Lowman tilpasser det estetiske aspektet i installasjonene ved å skape konstruksjoner som kommuniserer med omgivelsene, veggene og rommene som de befinner seg i. Det er en lavmælt, nesten nonchalant og avslappet holdning i formasjonene, ikke minst på grunn av materialene som er brukt. Fargene er vanligvis variasjoner av svart og hvitt, eller svart og brunt, og bildene som brukes er ofte uklare for å gjøre dem vanskelige å lese, kjenne igjen eller oppfatte. Det fins glimt av neonfarger, men generelt minner de estetiske valgene om det vi ser i tradisjonelle medier og billige reproduksjonsteknikker som aviser, svart-hvitt tv og fotokopier, i kontrast til mer moderne fargemedier og glossy/besnærende annonser. Den avslappede bruken av hverdagslige materialer som Lowman fester direkte på veggen, skaper en interessant forbindelse til estetikken i Fluxus-bevegelsen og kunstnere som var interessert i ideen om avmaterialisering på 1960-tallet. Det viser et tydelig ønske om å degradere kunstverket og hvert av bildeelementene som utgjør det. Ingen av bildene eller objektene Lowman bruker er rammet inn eller på andre måter retusjert for å minne betrakteren om tradisjonelle kunstverk. Kunstneren leker med banaliteten i materialene og bildene, og toner til og med ned originalbilder ved å lage fotokopier av dem slik at uttrykket blir mer slitt enn utgangsmaterialet. Selv om det kan se ut som om Lowman streber etter et stilløst uttrykk ved å bruke enkle og banale materialer, har han i stedet skapt et unikt språk. Det er lett å kjenne igjen Nate Lowmans stil. Men ”Lowman-stilen” er ikke bare en formmessig, estetisk retning. Den omfatter en konstant tilstedeværelse av visse elementer innenfor en helhet, men de er alltid i bevegelse og kontinuerlig med på å skape en dialog mellom innhold og form.

Samtidig som tanken er å iscenesette et spill med ord og bilder og åpne for flere semantiske tolkninger, fins det alltid en nærmest rebelsk originalidé som spinnes i gang av Lowman som forfatter av verkene. De fleste av dem er sosiale observasjoner og har politiske undertoner. Kjente amerikanske rettssaker som den mot O. J. Simpson og den på vegne av Amadou Bailo Diallo (en 23 år gammel gueniansk immigrant som bodde i New York City og som ble drept av 4 politimenn, hvorav alle ble frikjente i en rettssak i Albany, New York), vises om og om igjen i Lowmans verk.  På samme måte fyller Lizzie Grubman, (som viste seg å ha kjørt en SUV inn i en folkemengde utenfor en nattklubb i the Hamptons med vilje og skadet 16 personer, men kun fikk 37 dager i fengsel som straff), Linda Tripp (en kjent figur fra Monica Lewinsky-skandalen i 1998) og Nicole Simpson, sentrale posisjoner i verket “Untitled (History of the SUV – No Blond Jokes)" fra 2003. I "INSERT TITLE", viser Lowman tydelig sin egen holdning til hvordan spesifikke aviser omtalte orkankatastrofen Katrina i Louisiana, der utpekte personer ble anklaget for "å stjele eller ta vare på" gjenstander fra de ødelagte husene.  Det er tydelig at han føler med de mexikanske, illegale immigrantene i det tidligere nevnte maleriet "The Last Supper".

I vegg-collager som "More and Less" og "Young and Restless", behandler Lowman form og innhold på et mer subtilt, komplekst og personlig nivå. Disse verkene avslører hans egne tanker og følelser rundt aktuelle, internasjonale hendelser. I begge disse verkene ses konstellasjoner av bilder som refererer til aktuelle, voldelige nyheter, inkludert fremstillinger av talibansoldater i aksjon, sko-bomberen, Unabomberen, Irak-krigen (drepte soldater og seksuell misbruk av fanger) og opprøret i Haiti. Disse bildene er presentert sammen med fotografier fra en rekke populære arrangementer over hele verden. Han vil minske den amerikanske dominansen og fokusere på verdenssamfunnet og global kultur.  Lowman viser at han har en sterkere og tydeligere politisk holdning enn de fleste kunstnerne fra forrige generasjon. De lagvise historiene avslører ofte en akutt følelse av urettferdighet. Det er ingen uskyldighet eller tvil i disse verkene, noe som er tydelig både ut ifra hvordan han presenterer dem og hva de faktisk inneholder. Den generelle stemningen er derimot sjelden opprørende, den er mer preget av dysterhet eller pessimisme – blandet med sarkasme og svart humor. Man kan faktisk si at de estetiske og formmessige aspektene ved verkene innbyr mer til en fornemmelse av mørke og melankoli enn til provoserende sinne.  

GBK

Go

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet