Maleriet tørker aldri... Refleksjoner over malerier i Astrup Fearnley Samlingen

Dato
03.05.2003 – 24.08.2003
Sted:
Astrup Fearnley Museet (i Dronningensgate 4)

Astrup Fearnley Samlingen begynte å vokse frem på 1960-tallet i en periode hvor det fant sted store omveltninger i kunsten. Det skjedde nærmest en eksplosjon av nyvinninger innen skulptur, installasjon, grafikk, fotografi, og ikke minst kombinasjoner av ulike teknikker og sjangere. Maleriets dominans begynte å forvitre. Men...

akkurat i disse årene, med utgangspunkt i senmodernismen og dens krisebevissthet, sammen med den rykende aktuelle popkunsten, med den surrealistisk inspirerte nyfigurasjonen, og med den fremvoksende konseptualismen, i disse årene skjedde det også en viktig utvikling i maleriet. Med denne utstillingen ønsker vi å trekke frem to hovedretninger innenfor maleriet i denne perioden og vise hvordan maleriet stort sett har utviklet seg langs og mellom to hovedakser. På den ene ytterkanten finner vi kunstnere som overfører elementer fra hverdagslivet direkte i maleriet. Denne kunstforståelse blir betraktet opp mot det subjektive utsagnet fra den tilstedeværende kunstneren som ønsker å formidle observasjoner, livsopplevelser og visjoner.


Andy Warhol og hans lek med hverdagslige ikoner danner utgangspunktet for den ene retningen som vi i denne utstillingen kan følge gjennom 1960-tallet representert ved kunstnere som Gerhard Richter, David Hockney, Edouardo Arroyo, Patrick Caulfield og Erró. Warhol brakte reklameestetikk, filmstjerner og politiske personer inn i kunsten med et ønske om å speile det moderne samfunnet. I maleriet Multicolored Retrospective, har han kombinert flere av sine tidligere motiver som Mona Lisa, Marilyn Monroe og Mao, og på den måten understreket visjonen om å speile det vestlige samfunnet uten å ta personlig stilling til sine motiver. 

Francis Bacon bearbeider derimot egne psykologiske erfaringer og eksistensiell uro i sine malerier. Han er ofte påvirket av litteratur eller filosofi, som i Triptych Inspired by the Oresteia of Aeschylus. Den dramatiske Aeschylus trilogien har inspirert ham til å skape et intenst og komplekst bilde med referanser til så vel surrealisme som kubisme. Vi ser klare forbindelser mellom Bacon og den jugoslaviske kunstneren Mirodrag Dados komplekse og surrealistiske beskrivelser av menneskelige ødeleggelser og lidelser.

Sigmar Polkes malerier kan i utgangspunktet se ut som subjektive og ekspresjonistiske fortellinger. Men Polkes bilder er bevisste kommentarer til den moderne maleritradisjonen hvor kravet om kunstnerisk autentisitet var avgjørende. Hans store triptyk Apparizione, som betyr fremtoning, er en slags 'umalte malerier' hvor kjemiske prosesser har ført frem til det ferdige resultatet som Polke bare har lagt grunnlaget for. Dette verket kan dermed oppfattes som slutten på det representerende maleriet. Samtidig kan Polkes underfundige teknikk oppfattes som det endelige svaret på kravet om autonomi i kunsten.  

Flere av verkene i utstillingen befinner seg i spillet mellom Bacons personlige beretning og Warhols overføringer. R. B. Kitajs bilde Juan de la Cruz, er på den ene siden en personlig beretning om den svarte helikopterflygeren Cross' skjebne i Vietnamkrigen. Juan de la Cruz er en kjent spansk martyr, hvis navn og skjebne er knyttet til helikopterflygerens. Den alvorstunge beretningen er langt fra entydig. Midt i bildet dukker det opp en tegneseriefigur som skuer ut med engstelig mine! Slik byr bildet på en sammensatt helhet som motvirker ønsket om en samlet og enhetlig forståelse. I det fragmenterte formspråket finner vi sitater og referanser til en rekke litterære og visuelle kilder, og uttrykket virker i grenselandet mellom en ekspresjonistisk insistering på subjektiv, autentisk meddelelse og popkunstens mer distanserte og tvetydige sensibilitet. 

Dagens maleri bærer med seg arven fra den approprierende popkunsten og det subjektive, uttrykksfulle maleriet. Men dagens kunstnere vil ikke akseptere konvensjoner basert på maleriets materialitet, formens estetikk eller innholdets metaforiske eller fortellende funksjoner. Den nye billedpraksisen vil ikke føle seg bundet av begrensningene og går gjerne inn i ukjent terreng hvor konvensjonene like gjerne kan fungere som middel. Det er ofte de urene kombinasjonene som er de gyldige, fordi de ikke tar noe for gitt. Chris Ofili har ingen skrupler med å blande glitter, superhelter og tørket elefantmøkk i sitt forsøk på å kommentere en komplisert flerkulturell virkelighet. 

Som popkunstnerne har Martin Kippenberger tatt utgangspunkt i tegneserieestetikk i maleriet Don't Wake Daddy. Historien fortelles i flere transparente lag, og bildet mangler hierarki og logisk oppbygning. Matthew Ritchie forsøker også å sprenge grenser med sine kosmiske malerier hvor fysikkens lover utfordres ved hjelp av datamaskiner. Mens Mondrian ønsket å finne ut av sannheten i verden ved hjelp av et begrenset vokabular, utvider Ritchies modeller seg i alle dimensjoner og retninger. Han forsøker ikke å etablere et vitenskapelig kunnskapsnivå, men søker i stedet å favne summen av all kunnskap som er tilgjengelig i vår tid. Ritchie arbeider gjerne med romlige installasjoner hvor bildene hans brer seg ut i skulpturer og formasjoner. Men han betrakter maleriet som det viktigste og mest interessante mediet fordi det i følge ham er den kunstneriske uttrykksformen som minner mest om hjernens aktiviteter.

Maleriets materialitet utforskes av en kunstner som Mari Slaattelid. I verkene Protective og Spegel/Mirror flytter hun maleriets flate henholdsvis inn på motivet og ut på overflaten. På den måten tematiserer de fotograferte motivene maleriets grenser. I Fabrice Hyberts kompliserte og sammensatte malerier er fotografiene en del av historien. Han fotograferer seg selv og sine prototyper og forsøker i følge homeopatiens grunnprinsipper å lage bilder som skal fungere som en motvekt mot religiøs og kulturell uorden. I Bjarne Melgaards akvareller, tegninger og malerier har opprøret og uordenen en sentral plass. Melgaard ønsker å protestere mot den etablerte kunsten og utleverer seg selv i et billedspråk som på tross av opprøret mot etablissementet har referanser til kjente kunstnere som Edvard Munch, en kunstner som også bearbeidet egne følelser i sine malerier. 

Er det mulig å sammenfatte samtidsmaleriet? Kan vi si noe generelt om hva som kjennetegner maleriet i vår tid? I en periode hvor mange har debattert maleriets eksistensberettigelse har det skjedd en interessant utvikling av dette mediet. Fra Andy Warhols overføringsbilder har maleriet utviklet seg sammen med konseptkunst og installasjonskunst, foto, video og grafikk. Det moderne maleriet kommenterer tradisjonen og problemene, og kommer med stadig nye løsninger, nye innfallsvinkler og nye problemer. Kunstnerne forteller historier og skaper refleksjoner som avslører en bevissthet om maleriets konvensjoner og muligheter, samtidig som de åpner nye dører og sprenger grenser. Fremgangsmåten er svært forskjellig, men utstillingen 'Maleriet tørker aldri…Refleksjoner over maleriet i Astrup Fearnley Samlingen', gir et innblikk i et moderne maleri med selvbevissthet, refleksjonsevne og vilje til fornyelse.

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet