Astrup Fearnley Samlingen: Foto og Video

Dato
14.01.2006 – 23.04.2006
Sted:
Astrup Fearnley Museet (i Dronningensgate 4)

I løpet av 1980- og 90-tallet har fotografiet befestet sin posisjon som kunstnerisk uttrykksform, og eksisterer i dag sammen med og ved siden av andre uttrykk i samtidskunsten. Videokunsten oppstod på 1960-tallet, og har utviklet seg parallelt med nye teknologiske forutsetninger. Ved å trekke frem kunstnere som primært uttrykker seg gjennom fotografi og film ønsker museet å fokusere på enkelte kunstnerskap som har hatt betydning for utviklingen av videokunsten og det fotografiske mediet i samtidskunsten.

Fotografiet ble for alvor akseptert som kunstuttrykk i nordisk sammenheng på 1990-tallet. Sentrale problemstillinger knyttet til representasjon og subjektivitet har vært behandlet av kunstnere som Vibeke Tandberg og Annika von Hausswolff. Von Hausswolffs verk beskrives gjerne som lekne og meditative. Gjennom nøye planlagte og fotorealistiske scenarier skaper hun bilder som ofte har en mystisk og nærmest teatral karakter. Bildet Everything is connected, he, he, he, 1999 gjengir et tilsynelatende gjenkjennelige motiv. Bildet gir inntrykk av at et eller annet har skjedd, men vi får bare innblikk i en del av historien. Forvirringen og det lette ubehaget ved å ikke skjønne helt hva som har foregått, kan sammenliknes med hvordan små barn ofte føler seg mistilpass i de voksnes verden. 

Vibeke Tandbergs serie Living Together fra 1996 kan også virke noe forvirrende. Bildene viser kunstneren i dialog med seg selv. Flere av motivene minner umiddelbart om amatørfotografens stadige jakt på det perfekte ferieminnet. Men den innadvendte stemningen i enkelte av bildene gjør oss langsomt klar over at det er en annen historie Tandberg ønsker å fortelle. Gjennom fiktive møter mellom to helt like kvinner som begge er henne selv, tematiserer hun subjektets rolle i det digitaliserte fotografiets tidsalder.  

En annen norsk kunstner som utforsker det fotografiske mediets potensial, er Mikkel McAlinden. Det siste farvel, 2002, inviterer oss inn i et strålende vakkert drømmelandskap. På tross av idyllen er det noe som ikke stemmer. Det tar litt tid før vi oppdager at ubehaget henger sammen med våre forventninger til fotografiets gjengivelse av et landskap. I dette bildet er det tradisjonelle forholdet mellom forgrunn, midtparti og bakgrunn forrykket, og alle deler er gjengitt med den største skarphet og klarhet. McAlinden utnytter til fulle fotografiets muligheter, og utfordrer oss i møte med et tilsynelatende tradisjonelt billedspråk. 

De britiske kunstnerne Sam Taylor-Wood og Richard Billingham befinner seg i samme generasjon, og er presentert i utstillingen med arbeider som har hatt stor betydning for utviklingen av det fotografiske uttrykket på 1990-tallet. Sam Taylor-Wood tar ofte utgangspunkt i kjente kunsthistoriske verker og stilarter, som for eksempel videoarbeidet Still Life med referanser til det barokke stillebenmaleriet. Tiden og uendeligheten er også tema i verket Soliloquy IX. I det store hovedbildet møter vi en mann som ser ut til å forsvinne i damp. I det smale billedfeltet under hovedbildet viser kunstneren oss en gammel kirkegård, og mer enn antyder hva som er i ferd med å skje. Den hierarkiske komposisjonen er inspirert av religiøse malerier fra senmiddelalder og renessanse, hvor liknende kompositoriske former ofte ble benyttet for å berette om helgeners liv og offerdød. Soliloquy-serien består av en rekke samtidige monologer hvor nåtidsmenneskets problemer og lyster skildres etter mønster inspirert av barokkens teatralitet, heroisme og alvor. 

Alvoret er også tilstede i Richard Billinghams kunst. Den unge britiske kunstneren vakte stor oppmerksomhet med en serie bilder av sine egne foreldre. I utgangspunktet er motivvalget lite radikalt, men Billingham viser oss et par eldre mennesker som hører hjemme på den nedre delen av den sosiale rangstigen. Gjennom å avsløre det som de fleste ville forsøkte å skjule setter kunstnerne fokus på fordommer og sosial urettferdighet, samtidig som han problematiserer kunstnerrollen og den stadig mer aksepterte kikkermentaliteten. 

Amerikanske Doug Aitken sprenger grensene for den fotografiske gjengivelse, og utfordrer vår persepsjonsevne i 2 Second Separation, 1998. Verket kan sies å tematiserer vår opplevelse av tid i relasjon til bilder. Aitken oppdaget båtvraket på stranden i Mexico. Det ble skylt i land på 1980-tallet etter at skroget hadde sviktet og delt seg i to deler. Ved hjelp av forskyvninger og gjentakelser understreker Aitken bruddet og utfordrer vår evne til å lese bildet som en historie i tid og rom. Aitkens verk har ikke vært stilt ut i museet tidligere, og det samme gjelder verkene til kinesiske Cao Fei. Den unge kvinnelige kunstneren lar seg inspirere av den levende subkulturen COSplay (Costume-play) i fotografi og film fra 2004. Kostymespillet er i dag er et globalt fenomen med utspring i Japan. Ungdommer kler seg ut som sine favorittkarakterer fra tegneserier (manga), dataspill og film, og inngår i et slags rollespill. De underlige skikkelsene fremstår som et symbol på ungdom som lever både i og utenfor det etablerte samfunnet, tett forbundet med en virtuell virkelighet. 

Cao Feis nyskapende filmarbeid kommuniserer på en interessant måte med Paul McCarthys video Rocky fra 1976. Rocky hører med blant McCarthys tidligste arbeider, og viser kunstneren i intens og høylytt kamp med seg selv. Foruten de åpenbare humoristiske forbindelsene til de kjente amerikanske filmene ved samme navn, henspiller verket på kunstnerens indre strid. Paul McCarthy er kjent for å utfordre vår opplevelse av det ekle og avskyelige og benytter gjerne kunstige effekter for å gi inntrykk av blod og kroppsvesker. Mot slutten av filmen har kunstneren utkonkurrert seg selv, og faller utmattet om i utkanten av bildet. 

Det tyske fotografiet som blomstret opp i kjølvannet av Bernd og Hilla Becher er godt representert i Astrup Fearnley Samlingen. I den store salen viser vi kjente verk av flere av de mest kjente tyske fotokunstnerne fra 1990-tallet. Andreas Gursky og Candida Höfer har fotografert interiør- og eksteriørscener fra ulike steder i verden, tilsynelatende nøytralt registrert. I ett av bildene viser Thomas Struth oss mennesker som står og ser på et maleri av en gatescene. Maleriet signert Gustave Caillebotte er fotografert i Chicago Art Institute. Ved å fokusere på betrakterne skaper Struth en kommentar til vår egen tilstedeværelse i museet, og plasserer sine fotografier i en konseptuell kontekst. 
                                                                                                                            ***
I denne utstillingen viser vi verk av Doug Aitken, Richard Billingham, Cao Fei,  Andreas Gursky, Annika von Hausswolff, Axel Hütte, Candida Höfer, Mikkel McAlinden, Paul McCarthy, Thomas Ruff, Tom Sandberg, Mari Slaattelid, Thomas Struth, Børre Sæthre, Vibeke Tandberg og Sam Taylor-Wood.

Flere av verkene i utstillingen har aldri tidligere vært stilt ut i Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst. Dette gjelder verk av Doug Aitken, Cao Fei, Tom Sandberg, Axel Hütte, Paul McCarthy, Mikkel McAlinden og Sam Taylor-Wood.

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet