Ernesto Neto - ”Intimacy” av Gunnar B. Kvaran

“Força (styrke), resistência (motstand), energia (energi), fruto (frukt, frukten av strevet), instante (øyeblikk), iminente (truende, overhengende, forestående, på avgrunnens rand), espaço (rom), circular (sirkelformet), tempo (tid), corpo (kropp), pensante (tenkende), escultura (skulptur), dual (dobbelt), apoio (støtte, likevekt), vital (vital), presente (gave eller nåtid), estado (stat eller sinnstilstand), momento (øyeblikk), matéria (materiale), escolha (valg), fim (slutten)”.

Allerede på invitasjonen til sin første separatutstilling i 1988 i Espaço Petite Galerie, Rio de Janeiro, hadde Ernesto Neto laget en fortegnelse over de hovedkonseptene som skulle komme til å karakterisere hans kunstneriske undersøkelser, utvikling og produksjon i mer enn 20 år fremover. Dette var ikke bare en lingvistisk øvelse: kortet viste også et bilde av noe som lignet et abstrakt objekt. Objektet inneholdt fragmenter, eller en pars pro toto, av hans fremtidige kunstneriske uttrykk som var mettet av sensualitet – for ikke å si erotikk.

Betydningen av ordene og konseptene på invitasjonen minner om det formalistiske språket som ofte ble brukt for å beskrive de store moderne kunstnernes ambisjoner og intensjoner. De setter Neto solid inn i en rik europeisk og brasiliansk modernistisk tradisjon. Neto har fremhevet Piet Mondrian som en helt spesiell innflytelse på de brasilianske modernistene som fulgte i hans kjølvann. Men andre forgjengere etterlot også klart sine spor. Lekenheten til for eksempel surrealister som Joan Miro er tydelig til stede, likeså sensualiteten i Jean Arps linjer og organiske former og det fritthengende og bevegelige hos Alexander Calder. Selv Netos valg av dagligdagse materialer som Formica, nylon og Isopor er en klar modernistisk arv.
     
Fra land utenom Europa er det en merkbar påvirkning fra de brasilianske pionerene som Oscar Niemeyer – en av modernismens aller største arkitekter – til de senere neo-konkrete kunstnere som Hélio Oiticica og Lygia Clark. En vag innflytelse fra Amerika kan man øyne i interessen for rommet på linje med minimalister som Donald Judd, og i tilbøyeligheten til fysisk risiko, balanse og tyngdekraft som vi finner i Richard Serras arbeider. Og i enda nyere tid kunne man hevde at Neto er en neo-modernist i noenlunde samme retning som Olafur Eliasson, Tomas Saraceno og til og med Sarah Morris. Samtlige blir drevet av en ubendig vilje til å skape nye visjoner, erfaringer og narrativer om vår konstruerte verden.

I en kort tekst som blir gjengitt i denne katalogen, har Neto skrevet: ”Neo-konkrete kunstnere (i Brasil med kunstnere som Hélio Oiticica and Lygia Clark) innførte subjektiviteten i konkretismen ved å utfordre den. De trosset også developmentismen hos en herskende og fiendtlig elite som hadde et sterkt ønske om modernistisk estetikk og moderne revolusjon, men som ikke ville akseptere grunnprinsippene eller en ideologi som var villig til å integrere individet i et sosialt system og en funksjonell arkitektur som fremmet sosial urbanisme.” Litt av en poetisk erklæring fra en kunstner som det kan sies selv har lett atskillig mer intenst enn sine nærmeste sydamerikanske forgjengere etter humanitet og subjektivitet i modernismen og neo-konkretismen. Ved å introdusere naturlige og organiske elementer i sin kunst har Neto skapt et helt nytt formalistisk språk, fullt av øm sensualitet og med et enestående demokratisk, sosialpolitisk perspektiv. Han er først og fremst en kunstner av sin tid, som fritt sampler fra den modernistiske paletten. Om ikke for annet, så for hele tiden å reformulere dette formspråket og utdype det i nye, ikke kartlagte, retninger.

* * *

Sammen med kunstneren har vi i denne utstillingen bestemt oss for å presentere et selektivt utvalg av Netos verk fra de ti siste årene. Målet er å kaste lys over mangfoldet av kunstneriske ideer, nyskapninger og den formalistiske strategien i hans oeuvre. Publikum vil få føle sensualiteten og skjønnheten i de fritthengende tyngdekraftskulpturene (Desiring a Horizon of Gravity, While Nothing Happens og Variation on Color Seed Space Time Love, fra henholdsvis 2005, 2008 og 2009). De er laget av elegant utspente, halvgjennomskinnelige stoffer som så delvis er fylt med Isoporkuler, glassperler eller kryddere som fordunster og parfymerer rommet. Disse er langt fra skulpturer i tradisjonell forstand, men esoteriske materialer som med sitt flyktige og atmosfæriske, nesten eksistensielle, nærvær først får kunstneriske kvaliteter når de blir installert. Det er deres symbiotiske forhold til rommets arkitektur, og til hverandre, som gjør at de fylles av liv.

Disse prinsippene blir ytterligere videreført i arkitektoniske skulpturer som Stone Lips, Pepper Tits, Clove Love, Fog Frog fra 2008. Dette verket har livmorlignende rom som de som besøker museet kan gå inn i og bli helt omsluttet av. Andre installasjoner er mer direkte taktile, som for eksempel Netos gulvverk, som publikum blir oppfordret til å gå, sitte eller lene seg tilbake på. Et eksempel er Humanoids Family, 2001, der man kan ta på seg en ”t-skjorteskulptur”, et annet sted i utstillingen kan man hoppe i en ballbinge – en veritabel fellesopplevelse. Videre kan nevnes objektbaserte skulpturer som spiller på begrepet ”systemer” og refererer til barns lek eller pop-kulturell sjargong. Heller ikke må man glemme veggverkene, som er formale eksperimenter med linjer (i realiteten stofftråder og laserkuttede MDF-plater) med et vidt spekter av farger og materialer.

Ved første øyekast kan Netos arbeider se helt abstrakte ut, men de består av flere betydningslag og er langt mer komplekse enn overflaten skulle tilsi. Ikke bare eksisterer det et innbyrdes slektskap mellom arbeidet, omgivelsene og tilskueren på en sensorisk måte, men det finnes også sterke fysiske forbindelser. I Netos beste arbeider fremkalles det et innviklet inter-subjektivitetsforhold mellom form og materiale, utformet som et ”landskap” i Densidade e Buracos de Minhoca (første gang vist på biennalen i Liverpool i 1999) eller som et ”dyr” (O Bicho, fra Venezia-biennalen i 2001). Sagt mer presist, materialer som sukker, krydder og glass har sterke sosiokulturelle konnotasjoner: kolonialisme, eller skjørheten i politiske systemer. Sett på bakgrunn av Brasils nyere historie, er det bestemt ikke noe harmløst eller vilkårlig i hans valg av former og materialer. Mange av arbeidene har visse formale elementer, som for eksempel skulpturenes ”føtter”, som er fylt med sukker og kanel, og som på samme tid er seksuelt ladet (de minner om falloser og vaginaer) og fullstendig androgyne.

Går man igjennom Netos praksis, kommer også hans lekenhet og sans for humor frem, noe som gjør verkene lett tilgjengelige for alle typer publikum. Det er et tvers igjennom anti-elitistisk kunstnerskap som er like mye en fengslende fusjon av fellesskap, festival, ja, til og med sambadans, som høyverdig kunst.
Neto har kalt utstillingen for ”Intimacy”. Tittelen passer meget godt, for dette er virkelig en god anledning for kunstneren – og oss – til å reflektere over utviklingen av hans kunstneriske produksjon i løpet av det siste tiåret. Museumslokalene er forvandlet til et teater fylt av alle mulige flertydige og pirrende former, lukter og størrelser: organisk symbiose, modernisme, formalisme, science fiction, design, antropologi, gåter og lek spiller alle sin rolle. Til sist trenger betrakteren inn i en gåtefull verden av forbløffende fantasi og underlig eksotisk skjønnhet som – som livet selv – aldri kan bli fullstendig løsrevet fra den sosiale virkelighet. Kanskje vil Netos kunstnerskap til slutt gå over i historien, men det vil aldri slutte å vokse, forandre seg eller utvikle seg.

Å kuratere denne utstillingen har vært en lang, interessant og morsom prosess. Den har gitt oss muligheten til å bli bedre kjent med en av våre største kunstnere og et overveldende kunstnerskap i all sin kompleksitet og sjenerøsitet. Det har vært en stor fornøyelse å arbeide sammen med Ernesto Neto og hans team om denne utstillingen og ta del i hans entusiasme og grenseløse kreativitet. Dessuten har vi vært meget heldige fordi Netos kone, Liliane Kemper, har designet den enestående katalogen – eller, som vi foretrekker å kalle den, en artist’s book – et helt unikt samarbeide mellom mann og kone. Videre vil vi gjerne få takke forfatterne som har skrevet katalogtekstene og som kommer fra hele verden (Donatien Grau, Paris, Michael Asbury, London og Florencia Malbrán, Buenos Aires) for deres utmerkede tolkninger av temaet og for innsiktsfull og nyskapende tekster. Vi vil gjerne også få takke Ernesto Netos gallerister i São Paulo, Marcia Fortes og Alexandre Gabrier fra Galeria Fortes Vilaça, og Tanya Bonakdar fra Tanya Bonakdar Gallery i New York som, sammen med direktøren for galleriet, Ethan Sklar, har vært meget hjelpsomme under forberedelsene og organiseringen av utstillingen.

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet