TO BE WITH ART IS ALL WE ASK - Gunnar B. Kvaran

Lytt til tilhørende lydfiler Go


Med det nye bygget til Astrup Fearnely Museet, et arkitektonisk mesterverk designet av Renzo Piano, har Tjuvholmen-området i Oslo fått et nytt trekkplaster. Museet lanseres med "To Be With Art Is All We Ask", en utstilling med utvalgte verk fra Astrup Fearnley Samlingen av noen av verdens mest innovative samtidskunstnere.

Disse mer eller mindre narrative verkene, som er ervervet gjennom de siste tretti år, røper det personlige, sosiale og kunstneriske engasjementet til kunstnere som har vært pionérer innen kunsthistorien. Sammen presenterer de en kosmopolitisk, urban visjon som spenner over ulike kulturer og historiske epoker. Temaene omhandler politikk og økonomi, religion og maktstrukturer, vold og seksualitet, identitet og hukommelse, objektivitet og subjektivitet, fiksjon, skjønnhet og kunst, og utgjør tilsammen vår felles opplevelse av samtiden.

Taket på det nye bygget er formet som et seil og danner dermed formen på visningsrommene. Resultatet er en sekvens av rom med ulike størrelser og høyder som utfordrer kunstverkene og påvirker utstillingens utforming. Når besøkende går gjennom utstillingen, vil de oppfatte hvordan kunstobjektene eller installasjonene og arkitekturen stadig griper inn i hverandre og understreker deres flytende og multi-semantiske egenskaper. Utstillingen er satt opp kronologisk, en mise-en-scène som ikke bare setter verkene inn i en kontekst, men lar betrakteren sammenligne og vurdere forskjeller og likheter mellom det hver enkelt kunstner laget på samme tidspunkt. Den bekrefter også et fenomen som ikke fantes i tidligere historiske perioder og som er unikt for kunsten i vår tid: til tross for det faktum at verden fortsatt deles opp i forskjellige kulturelle soner, er den internasjonale samtidskunstens språk universelt.

Denne felles estetikken tenderer mot det høyst narrative og bruker postmoderne teknikker som readymades og appropriasjonsstrategier. Når man retter oppmerksomheten mot kopien, er metaforen om døden aldri langt unna. I hvert fall med tanke på den sene tyvende århundrets teori om "forfatterens død", som i nyere tid har blitt nyansert med idéen om at readymades og kopien likevel er "originale" kunstverk. Når man analyserer de ulike konseptuelle tilnærmingene og graden av appropriasjon som her blir benyttet av kunstnere som for eksempel Richard Prince, Cindy Sherman, Jeff Koons, Damien Hirst, Huang Young Ping, Félix González-Torres, Nate Lowman og Shilpa Gupta, blir man høyst klar over den fleksibiliteten og tilpasningsevnen dagens kunstbegrep har.Denne utstillingen forteller en historie. Men det er en evig flytende fortelling, uten begynnelse eller slutt. Utstillingens narrativ er ikke bare én, men flere, avhengig av hvordan man kobler verkene sammen og tolker dem. Med utgangspunkt i språk, gjenstander, bilder og handlinger blir det reist spørsmål rundt den menneskelige tilstand. Verkene settes sammen, utfyller hverandre og går i dialog med hverandre, og inviterer til et mangfold av mulige lesninger og fortolkninger. Tilskueren reiser gjennom ulike tematiske soner – geopolitikk, urbanisme, politikk, vold, seksualitet, religion, identitet og hukommelse – som gir ikke-lineære fortellinger og avslører sosiale og personlige problemer gjennom verkenes materialer, struktur og semantikk.

Én fortelling kan være at man kommer inn i en by i byen, en arkitektur i arkitekturen. Monumentale verk som Pings Colosseum (2007), Matthew Barneys Torii (2006) og en traktor i storformat (Tractor, 2003 - 2005) av Charles Ray er innrammet av Pianos arkitektur, som igjen er forankret i parken, nabolaget og byen. For så vidt er utstillingen en metaforisk collage av en by, og gjennom verkene får man fragmentariske glimt av det urbane livet i et allestedsnærværende moderne samfunn.Det bemerkelsesverdige i dette utvalget av verk er at sentrum for samtidskunsten har flyttet seg fra en verden dominert av Amerika til et globalt samfunn og en global kultur. Dette skaper en ramme for å utforske forbrukersamfunnets retorikk – en verdensomspennende historie om modernitet – og om voldens og harmoniens uforenelighet. Disse kunstnerne viser et sterkt politisk engasjement, og en akutt følelse av urettferdighet kommer ofte til syne i deres lagdelte fortellinger. Det finnes ingen uskyld eller tvil hverken i presentasjonen av eller innholdet i verkene. Men dette helhetsinntrykket er sjelden opprørende. Snarere finnes det en kritisk realisme, blandet med sarkasme og svart humor. Kunstnerne inviterer betrakteren inn i en verden av forbruk, masseproduksjon, luksusvarer, sosiale motsetninger og urett, for så å utforske måten forbrukeren er fanget på i et kompleks system av fristelser og begjær, fremmet av fenomenet merkevarebygging.Som et alternativ til denne påstanden om det eksklusive og unike, om kvalitet og smak, som faktisk skaper konformitet og homogenisering, vender kunstnere som Tom Sachs tilbake til håndlagd kunst ved å bruke billige materialer, mens Jeff Koons presenterer et populistisk begrep om skjønnhet ved å ta i bruk estetikken og de sosiale og kulturelle konvensjonene til de "lavere" klasser. Man kan argumentere for at hans skapende handling er politisk rettet, med et mål om å revurdere de kulturelle referansene til en klasse som for lenge har vært betraktet som outsidere. Og mens de fortsetter å utforske sosial adferd og fremstillinger av visse grunnleggende fellesverdier i samfunnet, forholder Koons og andre seg til temaet begjær ved å appropriere estetikken og mekanismene i kommersialisert seksualitet og pornografi. En subtil bro bygges mellom en populistisk skildring av det seksuelle, begjærets grunnleggende vesen, og kunsten. Kunstnerne skaper en interessant tvetydighet, en slags dobbeltlesing, som bidrar til å gi bildet status som kunst, idet de hos tilskueren fremkaller en voyeuristisk identifikasjon med bildet ved hjelp av dette lett tilgjengelige universelle emnet.

Fremfor alt uttrykker disse verkene menneskets forhold til samfunnet. I Félix González-Torres’ verk, for eksempel, inviteres publikum til å forsyne seg fra hauger av sukkertøy eller stabler med plakater. Her forvandles forbruksvarer til sosiale hendelser som ofte er preget av tette biografiske, biologiske og politiske understrømmer: haugen av sukkertøy tilsvarer den samlede vekten av González-Torres og hans partner, som døde av AIDS. Tilskueren blir invitert til å spise søtsakene selv eller ta dem med ut i fellesskapet. Verket er en konseptuell konstruksjon, et møte og en performance, der betrakteren tilfører verket dets sanne innhold og hvor hverdagslige urbane objekter og kulturelle konvensjoner er plassert i relasjonelle eller performative situasjoner som fornyer deres betydninger.

Andre steder er materialer og situasjoner tilsvarende forvandlet til objekter som ved nærmere ettersyn får en symbolsk karakter, som betrakterens erfaringer og ubevisste impulser kan projiseres på. Modeller av en bygning eller et flytoalett kan formidle en emosjonell og sensorisk opplevelse, på samme tid fascinerende og urovekkende, og dessuten stimulere til meningsfulle betraktninger rundt identitet og autentisitet, skjønnhet og idealisering. I Robert Gobers arbeider, for eksempel, røper tilsynelatende uskyldige og hverdagslige gjenstander en annen side av sine egenskaper. De henviser ikke bare tilbake til kunstnerens personlige erfaringer, men til kjente gjenstander fra hjemmet som en krybbe, en vask, en pumpe, et sluk, eller en stabel med aviser. Alle gir et førsteinntrykk av å være ferdigproduserte, men er faktisk håndlaget og sterkt gjennomsyret av psykologiske mekanismer og minner hos kunstneren. De omskapte objektene forteller sine historier på flere forskjellige nivåer, og presenterer intrikate og mystifiserende fortellinger om barndom, seksualitet, religion, diskriminering og hukommelse. Hukommelses-temaet kommer ofte til syne gjennom de historiske hendelsene og personlige erfaringene som kunstnerne overfører til sine verker. Kunstnerne er iakttagere, og arbeidene deres er viktige arkiver fra en viss periode i historien, og dessuten et personlig avtrykk av deres egen eksistens – påminnelser i kampen mot glemselen.

Astrup Fearnley Museet er også et sted for hukommelse, innsamling, bevaring og formidling. Det privateide museet åpnet i Oslo i 1993, mens Astrup Fearnley Samlingen har en historie som går tilbake til 1960-tallet. Denne eksepsjonelle samlingen har ikke som mål å presentere en omfattende oversikt over internasjonal samtidskunst, og har alltid konsentrert seg om individuelle verk og kunstnere snarere enn om bevegelser eller historiske epoker. Samlingens særegne fokus er på å erverve større samtidskunstverk som flytter grensene for den kunstneriske kanon, av kunstnere som inntar sentrale posisjoner i feltet. Enten fordi de har skapt visuelle språk, gjenstander og bilder med stor originalitet og kvalitet, eller fordi de har gjenoppfunnet viktige aspekter ved kulturell produksjon. Dette betyr at enkelte kunstnere er omfattende representert i samlingen og blir grundig presentert, ved å vise utviklingen og sammenhengen i deres verker. I løpet av det siste tiåret har museet konsentrert seg sterkt om amerikanske samtidskunstnere og yngre kunstnere som Paul Chan, Frank Benson, Nate Lowman og Dan Colen, for å nevne noen. Mer nylig har fokuset flyttet seg til verker av viktige europeiske, brasilianske, japanske, kinesiske og indiske samtidskunstnere. Museet har som mål å samle og vise i full bredde disse viktige verkene av internasjonale samtidskunstnere, men også i dialog med den norske kunstscenen, og å være sterkt tilstede både i Oslo by og den internasjonale kunstverdenen.

I de senere år har vi vært vitne til en viktig endring i kulturlivet, spesielt i Europa, der ambisiøse private samlinger og stiftelser er blitt etablert. De som har fått mest oppmerksomhet er basert i Hellas, Italia, Frankrike, Tyskland og Norge. Alle disse private samlingene formidler internasjonal samtidskunst i land som har en lang tradisjon med statlig drevet kulturpolitikk. Mens statlig grunnlagte museer er knyttet til en definert kulturpolitikk og også til en viss ideologi – de fleste nasjonale museer har et klart oppdrag om å samle inn og formidle sin egen kunsthistorie i dialog med den internasjonale kunstverdenen – står private samlinger fritt til å skape sin egen visjon og politikk. Det faktum at disse private institusjonene har dukket opp i det kulturelle landskapet, har hatt innflytelse på de konsensusverdiene som driver kunstverdenen og endrer de moderne kunstmuseenes rolle og karakter. Private museer, inkludert Astrup Fearnley Museet, har utvidet polyfonien av kunstnere, gallerier, kritikere, universiteter og statlige drevne museer som skriver kunsthistorien.

Astrup Fearnley Museets valg, for eksempel, om å konsentrere sine kjøp om hovedsakelig amerikansk samtidskunst, er uvanlig i Skandinavia. Men som en privat samling kan den fritt velge sitt innhold, konsentrere alle sine ressurser på dette området i en viss tidsperiode, og utvikle sin forskning innenfor et hvilken som helst kulturelt område. Slik forskning utkrystalliserer seg så i oppkjøp, utstillinger og kataloger. Museet arrangerer flere utstillinger hvert år, og vil videreføre sine omfattende ambisjoner når det gjelder publisering og formidling, noe som muliggjør samarbeid med dagens ledende kuratorer, kritikere og forskere. Museumsverter er spesielt utdannet til å informere vårt publikum om museet, dets samling, utstillingene, kunstnere, og kunstverkene. Museet tilbyr også guidede turer for skoleklasser og publikum, koordinerer kunstklubber for barn og ungdom, og tar i bruk sofistikert mobiltelefon-teknologi for å gjøre formidlingen av og interaksjonen med samlingen enklere. Vennligst besøk www.afmuseet.no for å lære mer om museet og "To Be With Art Is All We Ask" – en utstillingstittel som oppsummerer både vår lidenskap og vårt formål.

Gunnar B. Kvaran
Direktør, Astrup Fearnley Museet

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet