IMAGINE BRAZIL

Vi har alle vår egen idé om Brasil. Det er et land som er nær oss og likevel fjernt, mystisk og nifst. På et vis er Brasil et imaginært land. Det er et land med fantastisk natur og magi, med et etnisk og sosialt mangfold. Faktisk er det ikke ett land, men flere land, variable, rike og overveldende. Det er dermed ikke kun én måte å oppsummere nasjonen eller landet på, og det samme gjelder for landets kunstscene.


Dette er grunnen til at vi har kalt utstillingen: IMAGINE BRAZIL. Det du vil se er en konstellasjon av verk av unge kunstnere, som reflekterer vårt syn på den fremvoksende brasilianske samtidskunsten. Vi presenterer også ytterligere to utstillinger i utstillingen: et utvalg av mer etablerte kunstnere, som har blitt invitert med i utstillingen av de yngre kunstnerne som er valgt ut av oss, og som tilfører historie til den nyere kunsten i Brasil. Og i tillegg en utstilling av Artists’ Books av nye utøvere, kuratert av Jacopo Crivelli Visconti og Ana Luiza Fonseca. Gjennom de valgene vi har gjort er ikke dette et forsøk på å fortelle én sannhet, kun å lage hypoteser og forslag basert på vår kunnskap, fornemmelse og erfaring, de personlige valgene gjort av de unge brasilianske kunstnerne og brasilianske kuratorers ekspertise. Som alltid når man konfronteres med et kunstverk, kreves det en forestillingsevne.

I løpet av de siste ti årene har Astrup Fearnley Museet initiert forskning og organisert utstillinger med unge samtidskunstscener i Nord-Amerika (The Uncertain States of America, kuratert av Daniel Birnbaum, Gunnar B. Kvaran og Hans Ulrich Obrist) Kina (China Power Station, kuratert av Julia Peyton-Jones, Gunnar B. Kvaran og Hans Ulrich Obrist) og India (Indian Highway, kuratert av Julia Peyton-Jones, Gunnar B. Kvaran og Hans Ulrich Obrist). Kompleksiteten og rikdommen i disse utstillingene er basert på en organisk kuratorisk modell der utstillingene, når de reiser videre til nye steder, endres og utvides. Denne gangen, i samarbeid med Musée d’Art Contemporain i Lyon, har vi valgt Brasil. I fem år utforsket vi landets ulike regioner og ble kjent med de ulike kunstscenene, som verden over er gjenstand for stadig mer oppmerksomhet. Vi kontaktet brasilianske kunstnere og kuratorer som vi allerede kjente, og ba dem om å introdusere oss for den brasilianske kunstverdenen. Vi møtte kritikere, uavhengige kuratorer, museumskuratorer, journalister, magasinredaktører, ansvarlige for residensprogrammer, akademikere, kunstelskere, gallerister og samlere. Alltid stilte vi de samme spørsmålene i vår søken etter å finne det beste av den nye generasjonen unge kunstnere. Mens vi undersøkte den nye kunstscenen, som stort sett var uten offisiell dokumentasjon, leste vi, lyttet, så og samlet kunnskap og dokumentasjon om Brasils historie og kunsthistorie. Det var en stor fordel at det i Brasil eksisterer en ordentlig infrastruktur, et ”kunstsystem”, med alle de samme elementene som vi har i den europeiske kunstverden. Delvis på grunn av dette utviklet forskningen seg relativt raskt. Vi organiserte funnene og kartla de kunstneriske forholdene i landet. I tillegg utvidet vi dialogen med kunstnere og fagfolk i alle regionene i Brasil.

Ganske tidlig i prosjektet innså vi at forskningen ledet oss til en ny og spennende generasjon av ulike unge brasilianske kunstnere som ville danne et korpus i utstillingen. Men vi var oppmerksom på at kunnskapen om brasiliansk samtidskunst i Europa og andre deler av verden er ganske lav, og at vi aldri kunne produsere en uttømmende fremstilling av en så kompleks scene. Derfor ble det nødvendig å lage en katalog som kunne reflektere og representere rikdommen i brasiliansk samtidskunst.

Den brasilianske kunsthistorien er godt dokumentert, særlig den brasilianske modernismen, slik som konkretismen, neokonkretismen og Tropicália-bevegelsen, som utviklet seg uavhengig, men også i dyp dialog med ulike modernistiske tendenser i Europa og Nord-Amerika. Kunstnere som Oscar Niemeyer, Lygia Clark, Hélio Oiticica, Lygia Pape og Ernesto Neto, er alle en del av den internasjonale modernistiske og kunstneriske arven og er alle internasjonalt anerkjent. Parallelt med denne store modernistiske tradisjonen finnes det også en eksplisitt brasiliansk konseptuell kunst som var mindre dogmatisk og strukturalistisk enn sine motstykker i Europa og Nord-Amerika, men mer åpen, mer poetisk og mer politisk engasjert, slik vi kan se den i verk av Cildo Meireles.

I Brasil finnes det en kunsthistorisk arv som kan være ganske overveldende å følge opp for nye brasilianske kunstnere. Men som hver nye generasjon kunstnere, støttet av kritikere, kuratorer og gallerister, bryter de grenser og utformer nye konseptuelle premisser, ideer og kunstneriske visjoner. Det som spesielt fanget vår oppmerksomhet var at en rekke av de unge kunstnerne har tatt en viss avstand fra den modernistiske tradisjonen. De arbeider ikke lenger innenfor dennes formelle og estetiske paradigmer. I stedet stiller de spørsmål og dekonstruerer arven etter den, ofte med ironi og vidd. De finner opp nye koder og prosedyrer, som for det meste er konseptuelt basert. Man kan kalle det en narrativ konseptualisme, med et bredt spekter av temaer, en tilnærming som brukes til å revurdere den komplekse kunsthistorien, den smertefulle historien om landet deres, og en synliggjøring av dagens spenninger og sosiale og økonomiske ulikheter.

Fra Brasils rike og komplekse kunstneriske landskap, valgte vi ut kunstnere med et nytt kunstnerisk språk for å utvikle viktige og presserende tematikker. Den mest inspirerende kunstneriske produksjonen og veksten fant vi blant de unge kunstnerne som har dykket ned i mangfoldet av muligheter i konseptbaserte arbeider. De bruker en rekke språk, kompleks utforskning og eksperimentering med ord, materialer og strukturer for å virkeliggjøre ideene sine.

Vi kan se dette i verk av Gilbert Deyson som leker med readymaden og den bearbeidede readymaden, Ved å sidestille gjenstander skaper han spenning, ustabilitet, tilfeldige konstruksjoner og uforutsigbare koblinger. I sine konseptuelle fortellinger bruker også Rodrigo Matheus bearbeidede readymades, i hans tilfelle for å fortelle historier om monumenter og arkitektur, miljø, handel og politikk. Mens Adriano Costa benytter gjenstander han har funnet for å dekonstruere og undergrave det modernistiske system, innføre tvil og uro, og åpne opp for kreativ refleksjon over kunstobjektet. Mayana Redins verk av tilegnede postkort er mer poetisk og sart, de tar for seg den subjektive migrasjonen av bilder, minner og forvandlinger, transformasjoner knyttet til tid og fortrengning. I sine installasjoner med tekst og bilder, dokumenter og arkiver, analyserer og dekonstruerer Jonathas de Andrade personlige, sosiale og politiske systemer. Hver av hans installasjoner gir et øyeblikk av opplysning. Hans arbeider er refleksjoner på tanker om hukommelse og glemsel, både personlige og kollektive. Rodrigo Cass skaper sine politisk ladede poetiske scener ved å navigere mellom hverdagslighet, kunstreferanser og egen fantasi. Mens Paulo Nazareth tar oss med ut i verden, samtidig som han forblir forankret til sin egen dualistiske opprinnelse. Han er kunstneretnografen med de langvarige forestillingene, han samler på sine reisers gjenstander, historier og ideer, som han forvandler til tegninger, skulpturer og filmer. Som en flerkulturell kunstner beveger han seg mellom ulike verdener, etniske tradisjoner og blander fiksjon og virkelighet.

Den konseptuelle fotografen Sofia Borges arbeider på samme måte som en maler, og skaper bilder med en merkverdig fortellende skjønnhet, med et mangfold av lag som er krystallisert gjennom lang eksponeringstid. Stillbilder og levende bilder er også til stede i de konseptuelle fotografiene og videoene til Cinthia Marcelle, som registrerer og besvarer virkeligheten og formgir tid, handling, kaos og fremmedgjøring. Mens Sara Ramo i sine installasjoner gir form til minner forvrengt gjennom endringer i omfang og forskyvning, eller leker med absurde tradisjoner i sine uforglemmelige videoer. Marcellvs L tar betrakteren inn i en ny tid, et annet tempo og varighet, og flytter sakte vår oppmerksomhet fra objektet til naturen og filmspråket.

Alle malerne i utstillingen kan beskrives som ekspresjonister, men forholder seg til helt andre temaer og narrative strukturer. Gustavo Speridião fra Rio de Janeiro, som også jobber med film og video, fanger energien i byen, overført til lerretet i form av tekster, bilder og bevegelser. Hans verbalbaserte malerier formulerer en klar følelse av protest. Paulo Nimer Pjota fra São Paulo begynte som gatekunstner, men arbeider nå i studio. For å lage sine sosialt engasjerte malerier har han beholdt mekanismene og materialene, deltakelsen og de tilsynelatende tilfeldige kvalitetene fra gatekunsten. Like politisk motivert er hans kollega fra San Luis, Thiago Martins de Melo. Han jobber med komplekse lagdelte billedstrukturer og voldsomt billedspråk, som skildrer ham selv og sin kone i en verden av guder, demoner og mennesker, politisk korrupsjon og sosial eksorsisme i sitt nærmiljø i Amazonas-regionen.

Da vi hadde valgt ut kunstnerne til utstillingen, diskuterte vi dens struktur og fortelling. Vi ble enige om at det var viktig å sette de unge kunstnerne inn i en kontekst, uten å skape vår egen historiske utstilling. Vi bestemte oss for å spørre hver enkelt om å invitere en etablert kunstner som de mente var av betydning for brasiliansk samtidskunst eller for sitt eget arbeid. Responsen deres var variert og svært informativ med hensyn til forholdet deres til brasiliansk kunsthistorie. Gustavo Speridião og Cinthia Marcelle inviterte malerne Carlos Zilio og Pedro Moraleida, Marcellvs L og Jonathas de Andrade valgte ikke engang billedkunstnere, men sangerne Arrigo Barnabé og Caetano Veloso. Og mens noen valgte mer historiske kunstnere som var aktive på slutten av det tjuende århundre, valgte for eksempel Paulo Nazareth den selvlærte treskjæreren J Borges, og Sofia Borges valgte billedhuggeren María Martins. Andre igjen inviterte en eldre generasjon kunstnere som er ledende på den brasilianske kunstscenen i dag, som Thiago Martins de Melo og Adriano Costa med Tunga, Rodrigo Matheus med Fernanda Gomes, Mayana Redin med Milton Machado, Deyson Gilbert med Montez Magno og Sara Ramo med Cildo Meireles. En yngre generasjon svært innflytelsesrike brasilianske kunstnere er representert ved Rivane Neuenschwander plukket ut av Rodrigo Cass, og Adriana Varejão valgt av Paulo Nimer Pjota. Resultatet er blitt en utstilling av nye kunstnere sammen med et fragmentert syn på deres bakgrunn. Det er blitt en original og unik versjon av brasilianske kunsthistorie.

Gitt den subjektive karakteren av utvalget, bestemte vi oss for å lage en katalog som inkluderte mer informasjon og synspunkter på de ulike kunstscenene i Brasil. På grunn av omfanget og kompleksiteten i prosjektet delte vi inn landet i fem regioner og spurte fremtredende kritikere og forskere om å skrive om hvert område: Gabriella Motta om Sør-Brasil, Amando Queiroz om nord, Clarissa Diniz om nordøst, Mathias Monteiro om det sentrale vest, Francisca Caporali om Minas Gerais, Paulo Miyada om São Paulo og Marcelo Campos om Rio de Janeiro. Hovedfokus i tekstene er den unge kunstscenen, men de undersøker også den sosiale og kunstneriske infrastrukturen i regionene: museer, kunstgallerier, kritikere, media og kunstskoler. Og for å styrke denne formidlingen av brasiliansk samtidskunst, inviterte vi den brasilianske kuratoren og kritikeren Kiki Mazzucchelli, som over flere år har utviklet kjennskap både til den brasilianske og internasjonale kunstverdenen, til å gi sitt syn på brasiliansk samtidskunst. Hver av kunstnerne er presentert med en kritisk tekst skrevet av en brasiliansk kritiker og forfatter. På denne måten oppnådde vi en større flerstemmighet i form av kunnskap og syn på samtidskunsten i Brasil.

I løpet av undersøkelsen vår fant vi en økende interesse for og produksjon av artists’ books. Innen internasjonal samtidskunstpraksis har artists’ books en lang historie i brasiliansk kunst, og har fortsatt en sentral posisjon blant unge brasilianske kunstnerne. Vi inviterte to kuratorer som er eksperter på denne kunstformen, Jacopo Crivelli Visconti og Ana Luiza Fonseca, til å sette sammen en utstilling av arists’ books laget av disse unge brasilianerne.

Vårt møte med den brasilianske kunstverden var en bemerkelsesverdig opplevelse i form av omfanget, mangfoldet og kvaliteten i kunstproduksjonen. Vi møtte også et imponerende antall forskere, kritikere, kuratorer og intellektuelle som tilfører profesjonalitet i den brasilianske kunstverdenen. Vår generelle forståelse av den nye generasjonen av kunstnere er at de beveger seg bort fra den rene modernistiske tradisjonen som har dominert den brasilianske kunstscenen de siste tiårene, og er mer opptatt av kunstproduksjonens konseptuelle premisser: kunst som kommuniserer om kunst, om hukommelse og selvrefleksjon, og fremfor alt, presserende sosiale og politiske spørsmål som diskriminering, rasisme, svikt i den modernistiske utopien, urban vold og utnyttelse av Amazonas-regnskogen. Kunstnerne som presenteres her behandler alt dette, men uten å forsømme de formelle aspektene som gir kunstverk dets visuelle effekt og originalitet.

Gunnar B. Kvaran, direktør, Astrup Fearnley Museet, Oslo.
Hans Ulrich Obrist, Co-direktør for utstillinger og programmer og direktør for internasjonale prosjekter, Serpentine Gallery, London.
Thierry Raspail, direktør, Musée d’Art Contemporain, Lyon.

Besøksaddresse: Strandpromenaden 2, 0252 Oslo

© Astrup Fearnley Museet